Bompengene har ikke virket i Tromsø mer enn ett år, før man nå snakker om å øke takstene betydelig. Årsaken er, ironisk nok, at Tenk Tromsø har vært så innmari vellykket.

Bomsystemet har etter Tenk Tromsø-sekretariatets beregninger bidratt til om lag 10 prosent nedgang i trafikken, og det har dyttet mange tromsøværinger over til elbil. Faktisk fire ganger mer enn forventet.

Endelig, og omsider, må en si. Nord-Norge og Tromsø har ikke akkurat vært noe foregangssted på elbilfronten, noe som delvis har skyldtes at elbilene tidligere har funket dårlig i norsknorsk klima, samt mangelfull ladeinfrastruktur. Der har det skjedd store fremskritt de siste par årene, særlig på elbilene.

Politikerne burde juble over responsen fra innbyggere som raskt tok signalet og gikk over til elbil. I stedet reagerer de rødgrønne politikerne i byen i stor grad med å se på det som et problem at nær hver fjerde tromsøværing kjører elbil. Vel, da må de være mer forsiktige med hva de ønsker seg.

En annen viktig grunn til at inntektene er lavere enn forventet, er at tromsøværingene har vært gode på å tilpasse seg timeregelen. 7 av 10 passeringer er unntatt fra avgift.

Hva forteller dette, utenom det faktum at prosjektet har tjent 20 prosent mindre enn forventet? Det forteller at avgifter fungerer meget godt til å få folk til å endre adferd. De bare gjør ikke alltid akkurat som politikerne og planleggerne hadde tenkt. Flere valgte å bytte ut fossilbilen med elbil i stedet for buss.

Politikerne må ikke bli overrasket om de setter opp elbil-takstene, og finner ut at en del velger å selge elbilen for å kjøpe seg en gammel fossilbil igjen. Det er nemlig ikke bare flosshatt-kapitalister som har investert i elbil i Tromsø det siste året, som Rødt vil ha oss til å tro. Så mange rikinger har vi faktisk ikke. Det er familier som har sittet og gjort ganske nitide regnestykker for å finne ut hva som best får hjemmebudsjettet til å gå opp.

Sjansen for at politikerne samler inn mer frustrasjon og politikerforakt med å sette opp elbiltakstene i panikkartet tempo, kan fort være større enn at de får inn mye penger.

Dette betyr kort og godt at lokalpolitikerne må bestemme seg for hvilket av de to bærende målene i byvekstavtalen som er viktigst – er det å få ned trafikken, altså nullvekstmålet, eller er det å få realisert veiprosjekter? Den innebygde svakheten i disse avtalene – som ikke er lokalpolitikerne sin skyld, den skyllebøtta kan sendes til staten – er at det ene målets suksess er det andre målets fiasko. De nærmest gjensidig utelukker hverandre.

Å øke bompengene for å få inn mer penger er ikke en farbar vei. Det er ikke «økonomisk bærekraftig», for å bruke Tenk Tromsø-lingo. Det vil redusere trafikken, og dermed inntektene, ytterligere. Og sånn fortsetter det, i en catch 22.

Uansett hva de ulike lokale politikerne «egentlig» mener, har de i realiteten ikke noe valg. Staten har allerede valgt for dem. Klima og miljø er viktigst, ferdig snakka. Selv ikke åtte års blå styring med Frp i Samferdselsdepartementet fikk endret på det.

Det betyr, enkelt og greit, at det må kuttes i veiprosjekter. Politikerne skylder innbyggerne å være ærlige på det. De største prosjektene lever farligst, og for lokale og regionale politikere er det aller enklest å drepe flyplasstunnelen. Den er det egentlig bare staten som vil ha. I tillegg er både den og ny kvaløyforbindelse meningsløs så lenge ikke flaskehalsen i midten, området fra tunnelåpningen i Giæverbukta og fram til flyplassen, er med i pakken.

For at staten skal akseptere å miste sin eneste baby i bompakken, må de andre også blø litt. Fylkeskommunens veier i tunnelsystemet på Tromsøya må gjerne foræres til staten mot at de sørger for å bygge evakueringstunnel, gjerne en som kan fungere som kollektivåre til daglig. Av taktiske årsaker valgte lokalpolitikere å skrote det som hadde vært en fornuftig løsning på mange problemer.

Nå som byvekstavtalen er signert, bør den nevnte løsningen trekkes opp av skuffen igjen. Fylkeskommunen må tåle å miste noen meter med fylkesvei mot at flaskehalsen i Giæverbukta blir løst. For det må selvsagt være en del av dealen: At F2, som løsningen på problemet heter, legges inn i pakken.

Det er heller ikke en kjeft som kjemper for en ekstra bru over Sandnessundet. Den siste ukens vær har satt to streker under den konklusjonen. Prosjektet er steindødt blant både folk og folkevalgte, og politikerne bør si det rett ut.

At det er så urealistisk med tunnel, som mange ønsker seg, skyldes først og fremst at Tromsø-politikerne tenker så smått. Selvfølgelig tenner ikke staten på en idé om å bygge ny tunnel til Håkøya for å realisere en ny bydel midt i ei myr. Det må spennes en langt høyere himmel enn dét for at staten skal nappe.

Det bygges 27 kilometer med tunnel mellom Harstad og Sortland, «Nord-Norges største samferdselsprosjekt», fordi det regnes som samfunnsøkonomisk lønnsomt. Hvis det er noe som kan børste støvet av tunneldrømmen, så er det om hele regionen blir enige om at Highway til Harstad, det må vi ha. Argumenter med fisken, argumenter med turisme, argumenter med Russland om så. Nordområdepolitikk er populært om dagen.

Her er forslag til fengende bokstavrim på kampanjen: Fisk, Folk og Frekke kinesere.