Denne kommentaren ble opprinnelig publisert i februar.

NRK skrev denne uka om den tøffe 25-åringen Kristina som opplevde nettopp det. I trusa lå det en rosa vevsklump som på bildene ser ut som en tunge skåret i to, samme dag som hun hadde ekstreme menssmerter. Kristina trodde helt forståelig at det var noe alvorlig galt med henne, at hun skulle dø, men svaret på prøvene av vevsbiten som kom to uker etterpå konstaterte at det ikke var noe farlig.

Det som hadde kommet ut av henne var en decidual cast – et stort, intakt stykke vev som passerer gjennom skjeden i ett solid stykke. Man vet ikke hvorfor dette skjer, for det er ikke forsket på, men man «har ikke oversikt som skulle tilsi at dette fører til negative bivirkninger».

Jeg vet ikke med dere, men jeg ville ikke følt meg beroliget av den beskjeden der. Jeg ville derimot følt meg forbannet, noe jeg er ganske lei av å være. Nok en gang kan man lese svart på hvitt at det står elendig til med dette vi har sett oss nødt til å kalle kvinnehelse, fordi ordet helse ikke er dekkende. Det er så mye rart som rammer oss kvinner som ikke blir forsket på.

PCOS, endometriose, stoffskifteproblemer, fibromyalgi, sexsmerter, menstruasjon, plager etter fødsel, lista er lang over kvinneplager som ikke står på forskernes prioriteringsliste. Nederst på lista kan vi nå føre på decidual cast.

Å dra kortet «kvinner vs. menn» mener jeg som regel skader debatten, men her må jeg virkelig spørre: Dersom en mann fikk en blodig kjøttbit på størrelse med en snegle ut av penis, tror dere ikke at dette ville blitt forsket på, farlig eller ei? Og tror dere ikke mannfolkene hadde krevd å vite hvorfor dette skjedde nettopp dem?

Ifølge NRKs meningsmåling er det 72 prosent av de 64.000 som har svart som aldri har hørt om decidual cast før. Av de 28 prosentene som har hørt om det, er det kun 4 prosent som ikke har opplevd dette selv.

Og det er ikke så rart at vi ikke visste om dette, når heller ikke legene eller internettet vet så særlig mye de heller, viser det seg etter noen Google-søk. Man vet altså ikke hvorfor dette skjer eller hvor mange det rammer, men man tror at hormonelle prevensjonsmidler kan være en del av årsaken.

Ah, p-pillen. Denne lille, hvite, en gang revolusjonerende pillen som siden 1967 har gitt norske kvinner retten til å ha sex uten å få barn. Den har hatt enorm betydning for kvinners frigjøring, men forskere tror ikke at den ville blitt godkjent i dag.

For da den ble lansert visste man lite om bivirkninger og hvilken effekt pillen kunne ha for kvinnenes helse på sikt. Og den hadde blitt til ved lyssky metoder, som for eksempel gjennom forsøk på dyr og kvinner, fattige kvinner i Puerto Rico, som ønsket å unngå graviditeter.

Gjennom smertelig erfaring kjenner vi til bivirkningene i dag, og blant de verste finner vi økt risiko for blodpropp, depresjon, humørsvingninger, tørrhet i skjeden og mindre sexlyst. 20 prosent av norske kvinner mellom 16 og 44 år går på p-pillen, og 5–12 av 10.000 kvinner som bruker pillen i ett år får blodpropp. Dersom vi regner med at det bor rundt én million kvinner i den aldersgruppa i Norge, og 200.000 av de bruker p-pille, er det altså mellom 100–240 kvinner som får blodpropp. Det er ganske mange.

Jeg husker da kombinasjonspillen Yasmin kom på begynnelsen av 2000-tallet, som hadde som bonus at man fikk store pupper. Det var iallfall ordet på gata. Mange av vennene mine byttet til den på grunn av det. Men så kom det en bivirkningsrapport noen år etter som viste at fem norske kvinner hadde dødd av blodpropp som følge av p-piller på ett år. De to yngste var 16 og 17 år, de andre tre var i slutten av 20-årene.

Etter hendelsen kunne Legemiddelverket advare om at slike kombinasjonspiller som Yasmin ikke burde være førstevalget, da det økte faren for blodpropp betraktelig. Noen unge kvinner måtte altså dø for at man skulle komme fram til det.

Da fire kvinner døde som følge av blodpropp forårsaket av AstraZeneca-vaksinen, besluttet regjeringen i 2021 at vaksinen ikke skulle brukes i Norge. De sjeldne, men alvorlige, bivirkningene vi hadde sett i Norge tilsa at risikoen ikke veide opp for nytten. Heller ikke menn fikk lov til å ta vaksinen, det var for stor risiko, og vi måtte derfor vente lenger på andre vaksiner i en tid vi levde isolerte i frykten av et dødelig virus.

Smak litt på den. AstraZeneca ble forbudt fordi den kunne gi folk blodpropp, men det er helt greit at vi kvinner knasker i oss p-piller som gjør akkurat det samme. Selvsagt er det toppen at det fins en pille som gir oss kvinner muligheten til å ha sex uten å bli gravid, uten å være avhengig av mannens kondomferdigheter. Men burde man ikke kunne finne opp et prevensjonsmiddel som gjør at vi slipper alle disse forbanna bivirkningene? Eventuelt at de mildnes?

Det har vært snakk om den mannlige p-pillen i mange år, uten de helt store resultater. I 2016 ble en større studie stoppet fordi mennene som deltok rapporterte om bivirkninger som humørsvingninger, depresjon og tap av sexlyst – mange av de samme som p-pillen for kvinner gir. Det er også mer komplisert å skulle kontrollere sædproduksjonen enn å forhindre eggløsning.

I tillegg rapporteres det om manglende interesse fra selskapene som eventuelt skal produsere disse pillene, samt at man har slitt med å rekruttere menn til å delta i utprøvende studier. Det har jeg full forståelse for, jeg ville heller ikke tilbudt noen å tukle med mitt system.

Så når det nå er slik at den kvinnelige kroppen i 60 år har tatt støyten for all sexen man foretar seg med menn, enten det er å bære fram barnet eller å ikke bli gravid, kan vi bli enige om at det minste vi fortjener er at man gidder å bruke tid og penger på å finne ut av plagene vi får av det?

Hva må til, egentlig? En global sexnekt?