For noen år tilbake hadde jeg gleden av å være veileder på ei doktorgradsavhandling ved UiT Norges arktiske universitet skrevet av operasjonssykepleier Jan-Thore Lockertsen. Avhandlinga med tittelen «We ran a hospital» omhandla norske sykepleieres innsats ved NORMASH; det norske feltsykehuset under Koreakrigens to siste år og ett år inn i våpenhvilen (1951-1954).

Sykehuset ble sendt som Norges bidrag til FNs fredsgjenopprettende aksjon for å stoppe Nord-Koreas angrep på Sør-Korea i 1950. Det var et mobilt, militærkirurgisk sykehus; et MASH (velkjent for mange av oss gjennom TV-serien med samme navn). FN ønsket i utgangspunktet at Norge deltok med militære styrker, men regjeringa anså dette som uaktuelt og sendte i stedet humanitær hjelp i form av et feltsykehus.

Fra juli 1951 til oktober 1954 arbeidet i alt 111 sykepleiere, 22 diakoner (mannlige sykepleiere) og 80 leger fordelt på syv kontingenter som hver arbeidet i seks måneder i Korea. Hver kontingent besto av 18 sykepleiere der de fleste var operasjonssykepleiere. Mer enn 90.000 pasienter fikk behandling ved feltsykehuset i de årene sykehuset var i drift – både poliklinisk og ved innleggelse.

NORMASH var ett av i alt seks MASH-er underlagt den amerikanske hæren i Korea. Det var et militært sykehus for å behandle sårede soldater, men kom også til å fungere som et sivilt sykehus for den koreanske befolkninga. Sykehuset var stasjonert ved fronten, bare 15–30 kilometer bak slagmarken.

Korea var herjet av krig og landets infrastruktur og helsetjenester var ødelagt. Befolkningen som bodde i nærområdet til sykehuset kom derfor til NORMASH for å få helsehjelp. I løpet av det tidsrommet sykehuset var i drift, var om lag 20 prosent av pasientene sivile koreanere. Dessuten dro sykepleiere og leger til Seoul for å arbeide ved sivile sykehus når det var stille ved fronten. NORMASH kom på den måten til å få stor betydning både for soldater, men også for den koreanske sivilbefolkninga

Lockertsen viser også at Norges deltakelse i Korea kom norske sykepleiere og leger til nytte vel hjemme i Norge. Teknologiske nyvinninger som bruk av helikoptre for rask transport av hardt skadde fra slagmarka, avansert krigskirurgi og bruk av antibiotika for å forebygge infeksjoner etter kirurgiske inngrep ga helsepersonell verdifull klinisk praksis i livreddende kirurgi og masseevakuering av skadde.

Denne lærdommen tok sykepleiere og leger med seg tilbake til Norge og innførte gjennom sitt daglig virke i sykehus og ved opplæring av helsepersonell. Erfaringene fra Koreakrigen kom til å bli en verdifull del av norsk katastrofeberedskap i årene som fulgte.

Ut fra mitt kjennskap til den betydninga NORMASH kom til å få for den koreanske befolkninga, har jeg flere ganger siden Russland starta sin angrepskrig mot Ukraina stilt meg spørsmålet: Hva er grunnen til at regjeringa har skygga unna det å gi helsehjelp og humanitær hjelp i form av et bemannet feltsykehus til Ukraina? Det norske forsvaret har jo slike ressurser, så hvorfor er det nå bare våpenhjelp som gjelder?

Gjennom media får vi vite at titusenvis av russiske soldater har mista livet. Ukraina har også mista mange unge menn og kvinner. Men for hver soldat som mister livet, er det fem til ti ganger så mange som blir skadet, mange med svært alvorlige skader som følge av stadig mer avansert krigsmateriell. Ukraina har neppe et helsevesen og en militær sanitet som var forberedt på det som kom til å skje.

Har Ukraina hatt tilstrekkelig med ressurser til å ivareta soldater og sivilbefolkninga under krigens herjinger, og hva med slitasjen på Ukrainas sykepleiere og leger etter 17 måneder med intens krig? Vi hører at bygninger som har rast sammen etter rakettangrep og droner, og ser bilder av sønderskutte bygninger, ja ødelagte byer. Men hvor ofte har vi hørt noe om det skadeomfanget som er påført sivilbefolkninga?

Når Ukraina stadig ber om mer våpen, men ikke ber om hjelp til å ta seg av det som våpenbruk fører med seg, i form av krigsskader, infeksjonssykdommer og ikke minst psykiske påkjenninger, bør vi stoppe opp og tenke over hvordan vi best yte hjelp.

Det norske sivilsamfunnet har for lengst skjønt hva krig dreier seg om: Hjelpesendinger går uavbrutt, vi stiller opp for flyktninger, og Leger uten grenser er der de trengs. Men for den norske stat er hjelp til Ukraina så godt som utelukkende et spørsmål om våpen. Omfanget av de menneskelige tragediene som utspiller seg der hundretusenvis av soldater møtes på slagmarka, levnes knapt en tanke.

I tillegg sørger Stortinget for mest mulig opprustning i Nord – for å møte et svært svekka Russland. I 1951 var den norske stat i stand til sjøl å analysere hva krigen i Korea ville dreie seg om. I dag gjelder det å være på linje med våre allierte, og avstå fra enhver sjølstendig tankevirksomhet.