Det er uklart hvem som ble inspirert av hvem. Ble politisk redaktør i avisa Nordlys inspirert av grumset i kommentarfeltene som hevdet at posisjonen på Sametinget var ute etter væpnet konflikt og ble betegnet som femtekolonister, eller ble grumset i kommentarfeltene inspirert av politisk redaktør som hevdet at Sametinget sto for balkanisering?
Uansett valgte Nordlys å bruke begrepet «balkanisering» som respons på at et rådsmedlem på Sametinget skrev et innlegg som handlet om at enkeltmennesker bærer skader av fornorskninga, og skånsomt forklarer traumer og tap. Innspill fra den samiske befolkninga under høringa av Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport, forteller om behovet for å bearbeide og reparere traumer før en ordentlig forsoning kan finne sted. Dette er helt i tråd med kommisjonens ønske om at rapporten kan bidra til en videre forsoningsprosess og bøte på urett.
Avisa sin respons er angrep og begrepsbruk som gir assosiasjoner til folkemord, beskyldninger om populisme og at posisjonen på Sametinget har behov for et samfunn i mistillit. Nettopp fordi den samiske befolkningen uttrykker behov for reparerende tiltak og helbredelse, pålegges den samiske befolkningen ansvar for at et eventuelt valgskred av den ytre høyrefløyen i norsk politikk(!) vil finne sted. Forstå det, den som kan.
Nordlys inntar en holdning som skaper polarisering -dem og oss- hvor samer alene skal forsones med urett, og glemselens slør skal trekkes over det norske samfunnet. Forsoning skal foregå i stillhet, og man må ikke krenke majoriteten ved å kreve reparerende tiltak og helbredelse. Hvis man krever, er man populist og bidrar til polarisering og mobilisering av ytre høyrefløy.
Da Stortinget vedtok granskingen av fornorskningspolitikken, var det likevel ikke selvsagt. Et hemmelig notat om hvordan staten skulle unngå en slik gransking ble lekket til NRK Sapmi, og føringer for hvordan man skulle unngå spørsmålet, ble behørig diskutert. Et av forslagene var at Sametinget skulle oppnevne kommisjonen, for da ville det ikke skape forventninger om tiltak og iverksettelse av disse, grunnet økonomi. I tillegg ville staten unngå tilsvarende kartleggingsarbeid for den kvenske og finske minoriteten. I dag vet vi at utfallet av granskingsarbeidet omfattet samer, kvener/norskfinner og skogfinner.
Det ville være misvisende å hevde at det norske samfunnet har favnet om rapporten fra Sannhets- og forsoningskommisjonen. Faktisk har nordmenn også lidd under fornorskningspolitikken, blant annet gjennom opplæring i rasisme, en mangel på kjennskap til og respekt for sin egen historie, samt en begrenset forståelse av kulturelt mangfold innenfor landets grenser. I stedet markerer fraværet av engasjement fra norske myndigheter og politikere en urovekkende tendens, hvor rapporten møtes med en øredøvende stillhet. Det virker som strategien nå er å legge rapporten til side, for å unngå å konfrontere befolkningen med dette ubehagelige kapittelet i nasjonens historie. Dette stillhetens valg antyder en dypere problematikk i forholdet mellom den norske staten og dens minoriteter og urfolk.
Mens nordnorske aviser blir oversvømt med debattinnlegg, er det verdt å bemerke at svært mange av innleggene havner i det Amnesty omtaler som negative ytringer om samer:
samer er ikke urfolk
samer har for mange rettigheter og særordninger
samer hindrer fremskritt og moderne utvikling
samer lar seg krenke for lett
samer bidrar for lite til fellesskapet
Det finnes faktisk personer som alvorlig talt bidrar til debatten med påstander om at internat var luksushoteller, benekter samers urfolksstatus ved å hevde at de ikke besitter et «ekte» at samisk genom, fornekter eksistensen av fornorskningspolitikken, og beskriver samer som et assimilert blandingsfolk etter eget valg. De stiller også spørsmål ved samiske politikeres legitimitet og antyder at deres politiske deltakelse i politiske prosesser er mistenkelig. Slike grunnløse påstander finner veien til spaltene i nordnorske aviser, som publiserer dem uten nevneverdig redaksjonell kritikk eller standard.
Samiske kunstnere møter også urettferdige forventninger om å bidra til nasjonal hygge og enhet, i sterk kontrast til den aksepterte normen om at kunst skal utfordre og provosere. Dette privilegiet synes imidlertid å være forbeholdt etnisk norske kunstnere.