Min kronikk i tromsøavisene om næringsutvikling ble besvart av både Jarle Heitmann, Gunnhild Johansen og Jens Ingvald Olsen. Dette er et viktig tema, så debatt er bra. Vi skal være glad for at vi har politikere på alle fløyer som bruker sin tid og sitt engasjement for byen vår.

Heitmann nevner mange tiltak innen både næringsutvikling og byutvikling som dagens styrende partier har stått for, og mye av det som nevnes er veldig positive tiltak. Jeg vil her henvise til kronikken jeg hadde i «Nordnorsk Debatt» i Nordlys om byutvikling, der jeg trekker fram flere av de samme tingene. Når det gjelder den såkalte «tillitsreformen» innen pleie og omsorg, er jeg imidlertid redd for at effekten blir for liten.

Det er godt dokumentert at innovasjon og effektivisering har dårlige kår uten konkurranse. Det finnes selvfølgelig flotte eksempler på innovasjon også i det offentlige, men det aller meste skjer i privat sektor. En avisartikkel er ikke egnet for å oppgi mange litteratur-referanser, men jeg nevner likevel artikkelen «Meningsfull profitt» av professor Ola Kvaløy i DN 17. august, der et økt samspill mellom privat og offentlig sektor anbefales.

I Tromsø virker man å ha ekstra utfordringer, der mange tjenester kommer dårlig ut med hensyn til kostnad, sammenlignet med andre bykommuner. Mange driftsenheter sliter også med svært høye sykefravær, et signal på at forholdene ikke er bra. De fleste arbeidstakere gjør sitt beste i en hektisk hverdag, så mye tyder på at det er ledelse og organisering man ikke får godt nok til, og man får for lite velferd for hver skattekrone.

I det norske velferdssamfunnet har det offentlige mange oppgaver som skal løses på fellesskapets vegne. Dette er oppgaver som spenner i et bredt spekter fra oppgaver som åpenbart må løses med monopoletater (f.eks. NAV og Skatteetaten), til oppgaver som løses klart best ved innkjøp av tjenester i et konkurransemarked.

De fleste tjenester ligger et sted mellom ytterpunktene. Det er her «politikken» ligger, og man kan diskutere hva det offentlige bør gjøre i egen regi. Når en kommune har fått et bredt nok næringsliv til at man kan få reell konkurranse om oppdrag, bør kommunal drift i egenregi seriøst vurderes redusert. Konkurranse mellom offentlige og private aktører vil fremme innovasjon, effektivisering og økt kundefokus. I andre tilfeller kan privat-offentlig samarbeid gi effektiviseringsgevinster.

Dagens praksis bærer preg av historien, uten at man har tatt innover seg at privat næringsliv nå kan bidra i langt større grad. Økonomien har vært så god at det ikke har vært «så farlig» om tjenesteproduksjonen ble dyr. Dette vil endre seg i en nær fremtid, med stadig færre arbeidstakere pr. pensjonist, og lavere inntekter.

Venstresidens tillitsreform, og økt offentlig monopoldrift, gir dessverre ikke et troverdig svar på denne utfordringen. Jens Ingvald Olsen sitt signal om at kommunen må styrke byggherrefunksjonen, er imidlertid gledelig. Det kan spare kommunen for mye penger i fremtidige prosjekter.

En litt uheldig side med debatten rundt hvordan Norge og Tromsø mest effektivt skal produsere offentlig finansierte tjenester, er ordbruken.

Begrepet privatisering brukes mye og på feil måte. Det er ikke privatisering at offentlige tjenester settes ut på anbud, når det offentlige fortsatt har kontroll og ansvar for tjenesten. I praksis vil det offentlige gjerne ha bedre kontroll med innkjøpte tjenester, da man mer effektivt kan sette krav, i forhold til hva man i praksis får til ovenfor «interne etater».

Begrepet «velferdsprofitør» er direkte sjikanerende, der meningsmotstandere skal demoniseres. Alle tjenester som ytes over offentlige budsjetter er en del av vårt velferdssamfunn og kommer fra fellesskapets midler. Hvis man insisterer på at en privat tilbyder av f.eks. barnehage skal kalles velferdsprofitør, må ikke også leverandøren av mat til rådhuskantina, entreprenøren som bygger badeland, fastlegen vår, og leverandøren av kontorrekvisita, kalles «velferdsprofitører»? Deler av inntekten til de aller fleste bedrifter kommer faktisk fra offentlige budsjetter.

Velferdsstaten Norge er ikke bygget kun på non-profit virksomhet, men er også avhengig av innovative bedrifter som lykkes, tjener penger, betaler skatt, og reinvesterer overskudd i ny virksomhet. Useriøse private aktører som ikke følger regelverk kan heldigvis lukes bort, det er vanskeligere med offentlige aktører.

Svaret er ikke offentlig monopolisering hvis noen tjener for mye penger eller det finnes useriøse aktører i en bransje, slik Gunhild Johansen kan tolkes. I så fall får kommunene det travelt med å starte nye virksomheter. Ressurser må derimot brukes på å profesjonalisere kommunen som kjøper av tjenester. Det vil eliminere mange av utfordringene som Gunhild Johansen nevner. Når private tjenesteytere har større overskudd enn det som er rimelig, er det åpenbart mye å spare i en god innkjøpsprosess.

Det er flott at kommunen kjøper tjenester fra privat næringsliv, men omfanget kan med fordel økes. Det vil være bra for det lokale næringslivet, men enda viktigere for kommunen og alle vi som bor her.