Utenriksminister Eriksen Søreide og forsvarsminister Bakke-Jensen, som undertegnet avtalen på regjeringens vegne, har begge uttalt at innholdet i avtalen ikke fører til noen endringer i norsk utenrikspolitikk eller i den selvpålagte basepolitikken som regjeringen Gerhardsen vedtok i 1949 for å berolige sovjetrussiske myndigheter.

foto
INNLEGGSFORFATTER: Gunnar Pedersen.

Det vil derfor være viktig å vite bakgrunnen for dette vedtaket som innholdsmessig har vært gjeldende for norsk utenriks- og forsvarspolitikk frem til i dag.

Den såkalte baseerklæringen var et svar fra regjeringen Gerhardsen på en henvendelse fra den sovjetrussiske regjeringen datert 30.01.49. Bakgrunnen for henvendelsen var at forhandlingene mellom Norge, Sverige og Danmark om et nordisk forsvarsforbund var i ferd med å avsluttes uten resultat, og at Norge nå vurderte å slutte seg til Atlanterhavspakten (NATO).

Ifølge memoarene til Einar Gerhardsen ba den sovjetrussiske regjeringen den norske regjeringen om å klarlegge sin stilling til Atlanterhavspakten, og den spurte om Norge mente å påta seg noen forpliktelser med hensyn til plassering av luft- eller sjømilitære baser på Norges territorium.

1. februar avga den norske regjeringen ifølge Gerhardsen følgende svar: «Den norske regjering vil ikke tiltre noen overenskomst med andre stater som innebærer forpliktelser for Norge til å åpne baser for fremmede makters stridskrefter på norsk territorium så lenge Norge ikke er angrepet eller utsatt for trusler om angrep.»

5. februar kom et nytt brev fra Moskva. Her ble det antydet at «provokatoriske rykter og sammenkokte falsknerier» om at Norge trues av et angrep kunne føre til at landets territorium ville bli stilt til disposisjon for fremmede makters krigsbaser og militære styrker.

I det norske svaret som ble avgitt 3. mars, heter det i følge Gerhardsen: «Den norske regjering ønsker på den mest kategoriske måte å gjenta at den verken vil medvirke til en politikk som har aggressive formål eller åpne baser for fremmede makters stridskrefter på norsk territorium så lenge Norge ikke er angrepet eller utsatt for trussel om angrep. Den ønsker videre å fastslå at vurderingen av om det foreligger trussel om angrep mot vårt land ikke i noe tilfelle vil bygge på løse og provokatoriske rykter. Bare kjensgjerninger skal danne grunnlaget for avgjørelsen av hvilke skritt som bør tas til landets forsvar, og det er selvsagt den norske regjerings egen vurdering det her er tale om.»

Ifølge Gerhardsen var det han selv sammen med utenriksminister Lange og forsvarsminister Hauge samt embetsmennene i utenriksdepartementet som hadde utformet svarene. Han understreker også at «særlig viktig var formuleringen av vår basepolitikk, som faktisk ble fastlagt som vår offisielle.»

Norge tok baseerklæringen med seg da landet gikk med i NATO 04.04.49, og i 1952 avviste Stortinget med henvisning til erklæringen et amerikansk ønske om å plassere 75 jagerbombefly og 3.000 soldater på en flyplass i Vestfold.

Om Norge under henvisning til baseerklæringen har avvist andre lignende ønsker fra USA eller NATO vet jeg ikke. En uklarhet ved erklæringen fra regjeringen Gerhardsen er at den ikke inneholder en definisjon av begrepet «base».

Dersom de tre flyplassene nevnt i innledningen skal kunne benevnes som baser, må det her være rullebaner, hangarer, verksteder, flykontrollanlegg, luftvern og vakt- og forsvarsavdelinger. I avtalen synes det å fremgå at disse funksjonene skal utføres av amerikansk personale. Når det gjelder Ramsund så er dette i dag det norske Sjøforsvarets hoved- og logistikkbase i Nord-Norge som i fremtiden også skal være en fremskutt base for Norges nye ubåter.

Det vil med andre ord si at Ramsund i dag er en marinebase som har til oppgave å understøtte den operative virksomheten til norske marinefartøyer i Nord-Norge.

Om amerikanske marinestyrker skal stasjoneres her, er det spørsmål om den amerikanske marineledelsen ønsker at Ramsund være en vedlikeholdsbase med nødvendig vedlikeholds- og reparasjonskapasitet for skrog, maskineri og teknisk utstyr eller en operativ base med nødvendig stabspersonell for å kunne lede sjømilitære operasjoner. Eventuelt kan Ramsund bli en forsyningsbase for amerikanerne som skal ha nødvendig kapasitet for etterforsyninger av brennstoff, ammunisjon og proviant.

Avtalen med USA må selvsagt godkjennes av Stortinget, sannsynligvis til høsten. Det blir da spennende å se om de ulike partiene er enige med utenriks- og forsvarsministeren om at avtalen ikke betyr en endring i norsk forsvars- og utenrikspolitikk eller er et brudd med den norske basepolitikken.

PS. Når det gjelder besøk av reaktordrevne fartøyer i Grøtsund havn, er det så vidt jeg forstår klart at havna ikke skal bli en vedlikeholds- eller operativ base for amerikanske atomdrevne ubåter. Snarere skal Grøtsund havn være en slags forsyningsbase for amerikanske ubåter med kortvarige opphold i forbindelse med akutt sykdom, mottak av proviant, mannskapsbytte eller rekreasjon for mannskapet. Forsyninger av drivstoff og ammunisjon vil ikke være aktuelt.

Selv om sannsynligheten for en ulykke med utslipp av radioaktivt materiale er svært liten, må det stilles strenge krav til sikkerhet. En beredskapsplan må derfor utarbeides og brann- og andre redningsstyrker samt personale på UNN må få skikkelig opplæring og utstyr for å kunne bli satt inn ved en mulig ulykke.