Hvis du ikke har sett det,

ta en tur til Nordbyen for en titt. Helt alene, nesten som på en prærie, står et lite industribygg med et lysende skilt der det står «Maskinverkstedet». Selv om det kan virke som om dette har dukket opp fra ingenting, har verkstedet stått der i over hundre år.

SPALTIST: Ron Røstad. Foto: Tom Benjaminsen

Verkstedet er et uvanlig bygg i Tromsø, som et av få industribygg fra sin tid. Men rarest er at utbyggeren, TotalRenovering, måtte be vernemyndigheter om tillatelse til å få lov til å bevare et historisk viktig bygg. De nasjonale og fylkeskommunale vernemyndighetene hadde krevd at bygget måtte rives. Begrunnelsen? Kulturminnevernet.

Ja, det høres virkelig uvanlig ut.

INDUSTRIHISTORIE: Maskinverkstedet fra 1911 har huset smie og motorverksted. Nå skal det fylles med mat- og kulturopplevelser. Foto: Ronald Johansen / iTromsø

Ting tar tid i Tromsø. Her er forholdene mye mer kompliserte enn i Oslo. Der var datidens riksantikvar Jørn Holme sterk motstander av Barcode fordi det ville stenge utsikten fra middelalderbyen i Oslo ut til fjorden. Men Riksantikvaren fikk ikke anledning til å forsinke prosjektet med like mange år som i Tromsø, for han hadde også innvendinger mot Vervet. Begrunnelsen var at opprettelse av en ny siktlinje mot nord fra Skansen hadde historisk viktighet, fordi anlegget ble bygget for å speide etter fientlige skip som kom nordfra. Men denne siktlinjen har gradvis over 150 år blitt bygget igjen av Tromsø skipsverfts sine bygninger. Denne siktlinjen ønsket Riksantikvaren å gjenopprette.

Når verftet først skulle rives, ble det mulig å etablere en slik siktlinje. Fylkeskulturetaten definerte arealet som Maskinverkstedet står på som «Hensynsone A, hensyn til kulturminnevern». Alt som befant seg innenfor denne sonen skulle etter Fylkeskulturetatens ønske ødelegges for å skape denne nye siktlinjen.

På denne tiden var Maskinverkstedet skjult bak bølgeblikk, og i likhet med de fleste antok jeg at det var et enkelt byggverk fra 1970-tallet.

I et møte i kommunen fikk jeg se et hundre år gammelt bilde fra innsiden. Tre menn stod langs bakveggen av en nesten katedralaktig hall med buede søyler og store vinduer.

Mine spørsmål var: Hvor var dette og når ble det revet? Det viste seg at det faktisk fortsatt stod intakt, slik som på bildet. Bølgeblikkfasaden til tross, dette var ikke noe rask. Verkstedet er historiefortellende (i dette tilfellet den mest synlige påminnelse om stedets industrifortid), det har estetisk verdi og høy bruksverdi. Tre av de viktigste kriteriene for hva som gjør noe verdt å verne.

Men verkstedet stod altså midt i Dødssone A for kulturminnesanering, eller hva man skal kalle det. Hvorfor denne delen av byens industrihistorie med slik letthet skulle rives, fant jeg ikke noe svar på. Ingen jeg spurte kunne svare. De mange dokumenter som ble skrevet i anledning Vervet-utbyggingen, berørte ikke problemstillingen i det hele tatt. Faktisk kunne jeg ikke finne at verkstedet ble nevnt noe sted. Interessen for bygningsmiljøet på verftet så ut til å være null.

Den rådende ideologi innen kulturminnevern er å tilbakeføre kulturminner til et øyeblikk i historien. For Riksantikvaren var idealet å tilbakeføre situasjonen rundt Skansen så nær som mulig til situasjonen på 1250-tallet, som krevde at deler av Tromsø måtte rives. Historien har en irriterende evne til å forstyrre kulturminner.

Den andre måten å se kulturminnevern på, er at historien er en pågående fortelling med stadig nye kapitler. Tar man bort selv et av de kjedelige kapitlene i en bok, vil man tape mye av meningen. Normalt er godt kulturminnevern en kombinasjon av begge. Skansen-området har fem forskjellige århundrer representert, og de er alle viktige.

I dag står altså Maskinverkstedet der, tross alt. Og jeg har fått lov til å ta litt av æren!

Jeg skrev et par blogginnlegg om dette på min tidligere aktive blogg, for å lufte ut min frustrasjon over at Tromsø bys historie av Fylkeskommunens kulturavdeling ble omtalt som en forstyrrelse som burde totalsaneres.

Etter at TotalRenovering overtok verftstomta, vant LPO Artkitekter som tidligere jobbet med Vulkan i Oslo. Der finnes blant annet Mathallen som holder til i et gammelt trikkeverksted. De skal ha sett min blogg, og da begynte ballen å rulle. Jeg gratulerer TotalRenovering for å ha valgt å ta vare på dette og lagt så mye arbeid ned i det. Og for å være en av de svært få utbyggere som vil verne der vernemyndigheter sier «riv skiten». Det er kanskje en unik situasjon.

Og ikke minst, selv med Maskinverkstedet på plass, vil det være kontakt mellom sundet og Skansen. Ta en tur innom Maskinverkstedet, der det i dag er restaurant og konsertlokale. Resultatet er blitt fantastisk. Det moderne interiøret og det gamle verkstedet er smeltet sammen på en fin måte. Det som har vært en arbeidsplass for verftsarbeidere i over 100 år, blir en ny storstue for byen. Og Vervet bydel har fått byens feteste grendehus.