Naturvernforbundet Troms er sterkt imot utbygging av en stor hotell- og hyttelandsby på Finnheia av hensyn til naturmangfold og naturglede for alle. Prosjektet skal finansiere en alpinbakke ved å privatisere et svært stort område som i dag brukes av reindriften, til beite, et variert og fritt friluftsliv (det vil også si gratis for alle) i et område med viktige naturverdier (inkludert myr) – som vi i dag vet er truet nettopp av arealinngrep.

Finnheia er et område hvor alle i Tromsø enkelt kan nyte alt det gode naturen kan gi, i et kulturlandskap med sterk historie og med eksisterende naturbaserte næringer. Arctic Center vil medføre et tap av disse godene for folk flest.

Det er dette som står på spill. Denne saken aktualiserer også viktige spørsmål om verdien av natur, hva naturen betyr for livskvalitet, og hva et grønt skifte må innebære av reelle valg i favør av natur – hvis bærekraft skal være et oppnåelig mål for fremtiden.

Naturvernforbundet Troms mener vi trenger en verdidebatt, og samtidig vise til at «same procedure as always» ikke er godt nok for næringslivsutvikling om vi skal kunne imøtekomme behovene som FNs Naturpanel nylig viste i sin rapport: «En gjennomgripende samfunnsendring må til hvis vi skal klare å restaurere og beskytte naturen vår, ifølge Naturpanelet.». Vi ser også med stor skuffelse at reiselivsstrategien som er vedtatt i Tromsø; med mange gode mål for bevaring av både kultur, en by for alle, og natur ikke når opp i konkurranse mot utdaterte prosjekter som Arctic Center.

Naturvernforbundet Troms ønsker å ta opp temaet moralsk ansvar. Vi mener tematikken er grunnleggende for hvordan vi møter det økende tapet av livsgrunnlaget vårt, naturen i planer, i politikken som føres og i egne valg. Et kjennetegn på moralsk ansvarlige aktører er at de tar beslutninger som samsvarer med de moralske verdiene som de selv uttaler at de legger til grunn.

De moralsk uansvarlige handler derimot på tvers av egne prinsipper og svekker dermed egen troverdighet – både i den aktuelle saken der dette skjer, og i alle andre saker de måtte ha en mening om. Politikere er ikke unntatt fra slike etiske standarder, og står dermed ansvarlig for å handle i samsvar med dem. Vi er bekymret over at naturbevarende tiltak og det grønne skiftet som regel ikke kommer lenger enn til de fine ordene som førende planer legger opp til. Dette er de samme demokratisk vedtatte planene som skal videreføre de til enhver tid gjeldende verdier og kunnskapsgrunnlag som våre samfunn styres av – verdier som er av både etisk og kunnskapsmessig art.

Dersom utbygging vedtas er det et klart signal om at formuleringene i Tromsøerklæringa fra de tilsluttede partier som nå jobber for en realisering av Arctic Center, i beste fall har status som tomme fraser uten innhold og verdi. I erklæringa heter det blant annet at et bærekraftig Tromsø skal være «et arktisk forbilde i verden». Det henvises også, i forlengelse av FNs bærekraftsmål, til 17 ulike bærekraftsmål for Tromsø. Blant disse bør nevnes: «Levende nærmiljø», «Et klimaregnskap som går i balanse», «Respekt for dyr og natur», og «Naturen som kilde til livskvalitet».

Naturvernforbundet Troms støtter bærekraftsmålene for Tromsø, men registrerer samtidig at en utbygging av Finnheia vil bidra til å undergrave at de kan bli nådd. I kronikken 20 grunner til å bevare Finnheia/Rávdnjemuotki (nordnorsk debatt no.) påpeker forfatterne blant annet at: Området har mye myr som er et viktig karbonlager, inneholder mange rødlistede naturtyper, er et viktig beiteområde for sau og rein og er et svært mye brukt friluftsområde (både for turister og byens egne innbyggere).

Dersom dette ikke kvalifiserer for å være en del av den naturen som bør bevares i henhold til de bærekraftsmålene som Tromsø kommune selv fremhever som viktige for byens identitet som en bærekraftig by, og et eksempel til etterfølgelse, er det vanskelig å se hva som ellers skulle gjøre det. Som det konkret heter i Tromsøerklæringa:

«Tromsø kommune har store utmarksområder. Det er viktig å ivareta en bærekraftig utvikling av viltbestanden i kommunen, samt jobbe aktivt mot tap av artsmangfold og bevaring av uberørt natur.» (s. 22) og «Det er et mål å bevare og videreutvikle grønne lunger i og rundt byen. Vi vil ta vare på og videreutvikle Tromsømarka […] De bynære naturområdene på fastlandet og på Kvaløya skal inkluderes i Tromsømarka-begrepet» (s. 23)

Dersom Tromsø kommune med moralsk troverdighet skal kunne ha forhåpninger om å fremstå som «arktisk forbilde» i verden; må dette skje gjennom handlinger som er i samsvar med de verdiene som partiene eksplisitt fremmer som sin egen politiske plattform. Å tillate utbygginga av Arctic Center vil derimot være å ødelegge den naturen vi i utgangspunktet er så stolte av å vise fram, og i samme vending undergraves den moralske troverdigheten til beslutningstakere som taler med to tunger i en sak som har stor betydning for hvilken by Tromsø ønsker være i fremtiden – både sosialt og økologisk.

Å gjøre det rette valget i denne saken krever mot og politisk handlekraft, et grønt skifte som fremmer virkelig bærekraftig innovasjon innen for eksempel reiseliv kommer ikke gratis. Det er likevel som kjent slik at den som intet våger intet vinner: Skal man kunne bygge opp Tromsøs renomme som en bærekraftig by kan man ikke samtidig bygge ned naturen som danner grunnlag for å skape og opprettholde dette. Natur og naturødeleggelse kan like lite sameksistere som den påkledde keiseren uten klær.