Siden mars i fjor er det registrert en økning på 36 prosent i voldssaker mot barn. Kronisk syke med behov for hjelp har blitt tilsidesatt, eldre ensomme har mistet menneskelig kontakt, det er en økning i stressrelaterte sykdommer og svekket mental helse i befolkningen.

Forskjellene mellom fattige og rike har økt dramatisk, det er en jevn økning i arbeidsledighet og konkurser, barn får ikke gå på skole, pågangen på barne- og ungdomspsykiatriske avdelinger har eksplodert, ensomme mennesker har blitt mer ensomme, Mental Helses hjelpetelefon forteller om fem ganger økning i antall unge som snakker om selvmord.

Samme tjeneste rapporterer om bekymring for selvstendig næringsdrivende som må legge ned noe som fører økonomiske problemer for seg selv og sine ansatte. Denne opplevelsen av tap fører til selvmordstanker også i denne gruppen.

Dette er noen eksempler på negative konsekvenser som følge av nedstengingene. I løpet av dette året anslår FHI (Folkehelseinstituttet) at omtrent tre prosent av befolkningen har hatt smitten. Hvis smitten fortsetter å spre seg i befolkningen med samme hastighet som det siste året, vil det ta 10 til 20 år før vi kan droppe restriksjonene.

Våre myndigheter var tidlig ute og sa at det eneste som kan få oss ut av denne situasjonen raskere er en vaksine. Og nå er vaksiner kommet, og nyhetsbildet i media domineres av hvordan fordelingen av vaksinene bør foregå og hvem som skal få først. FHI tror at vi kan åpne opp samfunnet i slutten av 2021, Verdens Helseorganisasjon sier at det skjer et stykke ut i 2022.

Det som er foruroligende er at det ikke lenger er et tema hvor sikker vaksinen er og hvilke negative langtidseffekter den kan gi. Vi bør absolutt se for oss en situasjon der vaksinene fungerer mye dårligere enn antatt eller at de trekkes tilbake. Allerede har flere sykehus i Sverige og Frankrike midlertidig stoppet bruken AstraZenca vaksinen på grunn av foruroligende bieffekter, og fra Sør-Afrika meldes det om at vaksinen bare har 10 prosent effektivitet.

Ingen kan utelukke at ikke noe liknende skjer med de andre vaksinene. Vi kan også risikere at vaksinene ikke er effektive på nye virus-mutasjoner. Det er for eksempel godt kjent at influensaviruset muterer slik at man lager nye vaksiner hvert år.

Det finnes ingen alternativ plan hos myndighetene dersom vaksinene ikke fungerer. På direkte spørsmål på en live spørrerunde på Facebook om hva som skjer dersom vaksinene ikke fungerer, sa Høie at vi fortsetter med tiltakene. Det viser at regjeringen har satset alt på et usikkert kort og at de ikke har en plan for hva som bør gjøres dersom vaksinene ikke virker.

Det vitner om elendig lederskap dersom Høie & co mener at vi skal leve med nedstenginger i 5-10 år til. Myndighetene har heller ikke sørget for en eneste ny intensiv plass i Norge på ett år noe som bekrefter elendig lederskap.

Det er dessverre flere grunner til å tro på at vi kan få ubehagelige overraskelser i tiden som kommer angående vaksinene. Man har for eksempel i flere år forsøkt å lage vaksine mot liknende coronavirus ved å bruke katter som modell, det vil si at disse kattene kan etterlikne sykdomsforløpet hos mennesker. Men uten å lykkes. Flere forskjellige typer vaksiner ble designet og kattene tålte vaksinene. Men når man deretter ga det infeksiøse viruset til kattene, fikk de alvorlige lungekomplikasjoner.

Og på tross av flere tiårs forskning, har man enda ikke lykkes med å lage vaksine som fungere mot andre virus som for eksempel Dengue-virus, Ebola eller HIV. Og man har heller ikke klart å lage en vaksine som fjerner influensaviruset selv etter 70 år med forskning på influensavirus. Med tanke på at virus gjennom millioner av år har utviklet strategier for å infisere vertsceller, er det forståelig at det er uhyre komplisert å lage effektive vaksiner.

De nye vaksinene mot SARS-CoV-2-viruset fra Moderna og Pfizer/BioNTech består, kort fortalt, av en "fett-partikkel" (kalles Lipid Nano-Particle eller LNP) som inneholder mRNA.

Etter at vaksinepartiklene er injisert i musklene våre, blir partikkelen tatt opp av cellene våre. Deretter blir cellene instruert, ved hjelp av mRNA, til å syntetisere deler av et virusprotein.

Deretter lager immunsystemet antistoffer mot dette virusproteinet slik at når vi senere blir smittet av infeksiøst virus, vil antistoffene binde seg til viruset og det dannes en virus-antistoff kompleks. Immuncellene våre kjenner straks igjen dette komplekset og setter i gang en prosess for å destruere komplekset. Dette fungerer stort sett utmerket og er måten immunsystemet fjerner patogener ved hjelp av antistoffer.

Men forskere advarer mot en potensiell fare med å lage antistoff-virus kompleks mot slike typer virus som SARS-CoV-2. Liknende virus-typer benytter seg av akkurat dette og bruker immuncellas destruerings-prosess til å komme seg inn i immuncella og infisere denne.

Moderna og Pfizer/BioNTech sine vaksiner benytter seg av en helt ny type kraftfull teknologi som er under utprøving på en rekke typer sykdommer. Teknologien er så ny at det finnes ingen andre produkter på markedet i dag som benytter seg av den og disse to vaksinene er de to første. Det finnes riktignok ett produkt på markedet som likner. Den heter Onpattro og er, ifølge produsentens nettside, et resultat av 20 års forskning. Men Onpattro har bivirkninger og må brukes sammen med antihistaminer og steroider.

Hovedforskjellene på Moderna og Pfizer/BioNTech sine vaksiner og Onpattro er at sistnevnte inneholder siRNA og ikke mRNA, i tillegg er Moderna og Pfizer/BioNTech sine nanopartikler dekket av et molekyl som forkortes PEG. Men PEG er kjent som en utfordring for legemiddelindustrien. Det eksemplifiseres tydeligst i en vitenskapelig publikasjon fra 2019. Der står det blant annet i innledningen:

«Polyethylene glycol (PEG)-coated nanopharmaceuticals can cause mild to severe hypersensitivity reactions (HSRs), which can occasionally be life threatening or even lethal»

Altså, i verste tilfelle kan PEG i disse vaksinene være dødelig og da spesielt ved gjentakende injeksjoner. Videre; det er en kjent sak blant forskere som arbeider med genterapi at det fortsatt er store utfordringer før disse teknologiene, inkludert vaksine-teknologien, er solid og trygg. For eksempel sto det i en publikasjon i det anerkjente tidsskriftet Nature for bare 3 år siden:

«However, recently published results from two clinical trials of mRNA vaccines for infectious diseases were somewhat modest, leading to more cautious expectations about the translation of preclinical success to the clinic»

Medisinsk forskning går sjelden fort, og når det fungerte dårlig for bare tre år siden er det merkelig at det skal fungere bra på i dag. Vaksinene fra Moderna og Pfizer/BioNTech ble laget på rekordtid og de har også fått ramsalt kritikk for flere forhold, blant annet at rapportene de har laget produsert er preget av hastverksarbeid.

Det er heller ikke slik at disse vaksinene er ferdig utprøvd selv om de er på markedet i dag. Tvert imot er det slik at i løpet av førstkommende høst skal Pfizer/BioNTech utføre de siste intervensjonene på forsøkspersoner. Deretter er sluttrapport estimert å bli levert først i 2023.

Så en ting må være klinkende klart for alle som har store håp til vaksinene til Moderna og Pfizer/BioNTech: Dette er eksperimentelle vaksiner og vi vet absolutt ingenting om eventuelle fremtidige bivirkninger.

Det er merkelig at så mange lukker øyne og ører for alt snakk om alternative strategier enn myndighetenes eneste strategi som er en usikker vaksine.

Teknologien som vaksinen til Moderna og Pfizer/BioNTech har jeg godt over gjennomsnittlig kjennskap til. For omtrent 10 år siden var jeg med på å etablere et bioteknologi firma som utførte forskningsoppdrag for legemiddel industrien. For cirka fem år siden injiserte jeg for eksempel LNP med mRNA fra Moderna i forsøksdyr og utførte deretter analyser av dyrene.

Jeg har hatt samarbeid med AstraZeneca siden 2014 og har foreløpig tre vitenskapelige publikasjoner om nanomedisiner sammen med dem. Publikasjon nummer 4 er under utarbeidelse.

I epost til min nåværende arbeidsgiver har professor Kristoffer Rypdal skrevet at jeg ikke har relevant faglig bakgrunn for det jeg skriver om. Men med doktorgrad fra det medisinske fakultetet burde jeg få lov til å uttale meg om medisiner, så jeg trosser herved Rypdal og tar sjansen på å skrive.