Kraftselskapet har i en årrekke, fram til Kraft og Kultur-skandalen i 2011, gitt flere titalls millioner i utbytte til sine eiere, Tromsø kommune og Troms fylkeskommune.

I etterkant av skandalen har ikke eierne tatt ut utbytte, men de siste to årene har selskapet betalt 50 millioner årlig ned på et lån fra Tromsø kommune og fylket, og det er derfor ikke utenkelig å vente seg et utbytte i samme størrelsesorden årlig, i årene som kommer.

Når Troms og Finnmark nå skal smis sammen til ett fylke, må derfor begge fylkene ta stilling til hva de vil gjøre med sine største verdier. For Troms fylkeskommune er det i hovedsak snakk om sin eierandel i Troms Kraft på 60 prosent.

Det er sjeldent politikerne er åpen om at ondt blod er årsaken til deres handlinger. Men fylkesrådsleder Willy Ørnebakk har åpent fortalt til at den spisse debatten mellom fylkene, har ført til at fylkestingspolitikerne i Troms har blitt opptatt av å bevare verdiene fra Troms Kraft i fylket. Særlig Finnmarks klare budskap om at Finnmarkseiendommen (Fefo) ikke skal havne på Troms sine hender, har skapt en motreaksjon i Troms

For å holde finnmarkingens hender unna millionavkastningen fra kraftselskapet har fylkesrådet ved hjelp av et advokatfirma skissert en modell hvor de overfører alle fylkets aksjer i selskapet til et nyopprettet holdingselskap. Holdingselskapet skal ha delt eierskap mellom det nye fylket, og kommunene i Troms – med et klart formål om at all avkastning skal kun brukes til «regional utvikling» i det som i dag er Troms fylke.

Men istedenfor at avkastningen fra selskapet skal deles ut til kommunene i fylket, slik at folkevalgte politikere sjøl kan bestemme hvordan midlene best kan anvendes i hver kommune, inviteres kommunene og andre aktører til å søke selskapet om å få en andel av utbyttet til Troms Kraft.

Eierskapet og enorme ressurser skal flyttes vekk fra demokratiske arenaer, til et råd av vise menn og kvinner som kan bestemme hvem som skal få nyte godt av midlene, basert på nøye utarbeidede søknader. «Regional utvikling» er et svært diffust begrep og en slik modell vil være en gullgruve for konsulentselskap som tjener gode penger på å skrive søknader til det offentlige. En slik innretning vil være en invitasjon til splittelse og politisk spill mellom kommuner, og kamp mellom by og distrikt.

Ørnebakks holdingselskap, og drømmen om millioner til «regional utvikling», vil bidra til økt byråkratisering, og at kommunene må bruke ressurser på søknadsskriving istedenfor sine primæroppgaver, for å kanskje være så heldig å få tilgang på Troms Kraft-millionene.

Holdingselskap-løsninga med søkbare midler er ikke et resultat av åpne politiske prosesser i partiene, men en snedig juridisk innretning som skal holde et regionalt forvaltningsnivå relevant, og hindre at Tromsø får forkjøpsrett på Troms Kraft-aksjene, og sørge for at Finnmark ikke får nyte godt av verdiene som har blitt bygd i Troms over hundre år.

Hvis målet til fylkestinget i Troms er at midlene skal komme befolkninga i Troms til gode, bør det bli opp til kommunepolitikerne i hver enkelt kommune å beslutte hvordan midlene skal brukes – ikke et råd som deler ut midler etter eget forgodtbefinnende, og basert på mer eller mindre klare parametere, som belønner aktører som bruker mest ressurser på søknadsskriving.

Troms fylke ønsket i utgangspunktet regionreformen velkommen, mens Finnmark sa tydelig nei fra første stund, og har siden kjempet med nebb og klør for å stanse den. Det har ført til en betydelig frustrasjon hos fylkespolitikerne i Troms, som trolig hadde strukket seg langt for å skape en tilfredsstillende sammenslåing, dersom finnmarkspolitikerne hadde ført kampen mot regjeringa og Stortinget istedenfor mot sine naboer i sørvest.

Det er umulig å si med sikkerhet hva som ville skjedd dersom prosessen hadde vært annerledes, men det er langt fra utenkelig at Troms hadde gått med på å ha med Troms Kraft-eierskapet inn i det nye fylket som medgift, for å sikre en smidig sammenslåing. Politisk kjekling har belønnet Finnmark med en sterkere identitet og motstandskamp, men kan ha kostet dem tilgang på ei seddelpresse i Troms.