Vår moderne familie på maks fem bor på Varden helt nord på øya – den eneste leiligheta vi hadde råd til da vi endelig fikk nok egenkapital for seks år siden, etter å ha leid fem ulike tak over hodet, til slutt med to barn på slep. Jeg er utrolig takknemlig for vår lille stærkasse på toppen av Nordøya. Slik boligprisene er nå, hadde vi ikke hatt råd til noe som helst.
Det var vår egen feil at vi ikke bugnet over med egenkapital, at vi ikke sitter inne i et hus med gåavstand til alt vi trenger nå. Det gjemmer seg en egen luksus bak det, for vi hadde både reist og levd mye begge to da vi traff hverandre. Personlig hadde jeg ikke brukt livet til å tenke på at jeg skulle bli ordentlig voksen en gang. Heldigvis angrer jeg ikke på det levde livet.
Vi er tross alt av de heldige som har råd til bil, som eier leilighet, som er oppe på stigen.
Da vi sparte opp til egen bolig, spurte flere: «Hvorfor får dere bare ikke foreldrene deres til å kausjonere eiendommen de har, slik at dere kan få kjøpt dere en bolig?». Kommer man fra bygda, er det for det første ikke slik at de store, helt skjønne eiendommene er så mye verdt på papiret. Og så skurret det i noe fundamentalt i meg, tanken på at voksne folk skal be sine enda mer voksne foreldre om å risikere, i verste fall, å miste alt de eier for at man selv skal få eie et tak over hodet. Og nei da, det er selvsagt ikke en menneskerett å eie sin egen bolig, men det kommer en viss trygghet med på det kjøpet – og det er mye billigere enn å leie.
Vi bor på Nordøya og vi slipper ut mye eksos og bidrar til en haug med piggdekkstøv på vei til og fra jobb og barnehage og skole hver dag. Vi bidrar sterkt til å opprettholde Stakkevollveiens status som den gråeste verstingen på den sjarmerende, lille øya vår. Jeg føler på dyp miljøskam hver dag vi står og stamper i kø mot den trange rundkjøringa i Breivika.
Jeg skulle ønske at vi hadde et hus en rusletur unna sentrum og skole og barnehage og jobb. Vi sparer til å kunne bli en omvendt grønn plante som kun smusser til den friske lufta med CO₂ fra våre egne munner.
Jeg heier på det grønne skiftet. Selvsagt gjør jeg det. Og jeg er en av dem som mener vi har fucka det nok til allerede. Derfor syns jeg at vi alle skal kjøre mindre bil – men jeg aner ikke hvordan jeg og min familie skal få det til. Jeg har forsøkt å titte på busstabellene, men det går ikke opp. 1,5 time til jobb og 1,5 time fra jobb, med gåturer fra busstopp med trøtte unger på slep i snøkova, og to svære sekker med alt de trenger for å gripe an dagen.
Og elsykkel med to unger som er for store for å sitte i sykkelvogn er heller ikke en logistikk jeg har sterk nok vilje eller lårmuskler til å gjennomføre. Likevel kan det se ut som at dette er noe jeg må begynne å bygge opp viljen til, for det begynner å bli ordentlig dyrt å ratte på fire hjul nå.
Nesten alle norske byer har bompenger, og det er derfor hundre smuler narsissistisk å tenke at Tromsø skal være en slags urørt diamant i det hele. Skal vi ha bedre skoleveier og luftkvalitet og alt det andre bomringene begrunnes med, må vi være med å punge ut. Når bomringene kommer, er det likevel ikke slik at alle må punge ut. Bor du og jobber i sone 1, den uberørte sonen, som strekker seg fra Breivika til Sydspissen og helt opp til toppen av Langnesbakken, så slipper du.
«Tenk Tromsø» har åpenbart tenkt at det både vil være vanskelig og ulønnsomt med soneinndeling på tvers av sone 1, da det ville gitt flere, store bomstasjoner i små boliggater på Tromsøya. Dessuten viser analyser at halvparten av alle bilreiser i sone 1 er soneinterne reiser. Noen få meter vil skille de husstandene som akkurat er innenfor eller utenfor sone 1, som slipper å betale for å ta bilen til jobb fordi det regnes som en soneintern reise.
Det er slik det må være, vil nok mange mene, og det er nok sant, men jeg er glad jeg bor langt nok unna til å ikke akkurat å bo en meter for langt unna en slik bom. Da tror jeg at jeg hadde syntes livet var akkurat litt for urettferdig.
Hvorfor er det alltid slik at de som har minst må betale mest? De gjør det allerede i matbutikken, når strømregninga kommer, og de som kom sent inn, eller ikke har kommet inn, på boligmarkedet ennå, betaler mest sannsynlig mer i boutgifter også enn de som sitter greit i det, inkludert meg selv. Men barnebidraget, det er det samme uansett hvilken situasjon du står i.
Det er nesten slik at man skulle tro spillet var rigga for å holde dem som er nederst på stigen værende der, fordi stigen blir høyere og høyere uten at man får de trinnene man trenger for å klatre opp. Bomringene vil fjerne ytterligere trinn i den stigen.
Jeg orker ikke engang gå innpå hvorfor man ikke kan hute seg å bygge en toglinje opp hit, og hvorfor man ikke klarer å etablere en fin gang- og sykkelsti rundt hele øya, hvis det er slik at man vil hjelpe folk å ta grønnere valg i hverdagen.
Vi skal alle gjøre vårt for å lette på miljøavtrykkene våre, men jeg tror ikke det er de som ikke har råd til å bo innenfor sone 1 som er miljøverstingene. Det er likevel de som får den høyeste prisen å betale, også i denne omgangen. Det hele roper liksom ikke lagarbeid.