Som trebarnsfar er det lenge siden en fredagskveld betød noe annet enn taco, Nytt på Nytt og en eller to alkoholholdige enheter sammen med min kone etter at den yngste har lagt seg. Som gammel Lille Lørdag-fan og stolt medlem av ironigenerasjonen synes jeg programmet fikk seg et sårt tiltrengt løft etter at Bård Tufte Johansen tok over for Jon Almås for noen år siden.

Klager etter sendingene er vanlig kost for dette programmet. Etter sendingen 13. oktober fikk NRK rundt 600 av dem. Årsaken var vitsingen med det ferske terrorangrepet i Israel og påfølgende bombing i Gaza.

Kringkastingsrådet tok saken og i slutten av forrige uke var dommen klar: Nytt på Nytt ble «frikjent». Ikke bare frikjent, men rost opp i skyene, om man skal tro rapportene fra møtet.

– Humor må få lov å være morsomt og samfunnsaktuelt, sa nestleder i rådet, Vilde Schanke.

Ketil Steigen

Rådsmedlem Tove Karoline Knutsen skjønte at folk ble opprørt, men at det var innafor fordi man må kunne tulle og tøyse med det meste.

Møtende varamedlem, tidligere justisminister for Frp, Jøran Kallmyr, kunne modig slå fast at det at det er provoserende og skaper debatt, er litt av poenget det også.

Mest panegyrisk var rosen fra rådsmedlem Stine Renate Håheim. Hun valgte å takke Nytt på Nytt for at de turte.

Nytt på Nytt hadde allerede før behandlingen fått støtte fra flere profilerte kommentatorer. Dette var humor og innenfor det man måtte tåle. Å ha «litt humor på det», måtte være greit.

Avgjørelsen i Kringkastingsrådet skapte ikke noe jordskjelv akkurat. Rådet er av mange ansett som en anakronisme, et supperåd og overlevning fra en svunnen tid. Det ble oppnevnt første gang i 1933. Det jeg husker best fra dem var da de etterlyste mer høyrevridd humor i NRK. Noe som i seg selv var veldig komisk, og som, med rette, fikk NRK til å steile.

Jeg er for øvrig selv av den oppfatning at man kan tulle med stort alle vanskelige tema så lenge man gjør det med litt finesse, følelse og stil. Selvsagt inkluderer det også både Israel og Palestina-konflikten. Det skulle bare mangle.

Det er imidlertid noe som skurrer ganske kraftig med timingen her. Å gjøre det en uke etter et massedrap i Israel, med massakre på massakre i kø på andre siden er en timing fra helvete. Situasjonen var mildt sagt ikke avklart, den var pågående. Nordmenn var involvert, men var de norske nok?

Alle visste at terrorangrepet mot Israel var en grusom start på noe som kom til å føre til massakre på massakre av sivile inne i Gaza. Vitsene fremsto nærmest som en litt infantil greie der man nærmest tøffet seg, og ikke var i stand til å ta innover seg hva som foregikk. Se hva jeg tør å si, liksom. At det også er manusbasert, det aller meste, sier også sitt.

Det var pinlig og dumt, men det er også et alvorlig bakteppe. Det er både jøder og palestinere i Norge. Et stort antall nordmenn er i Gaza uten å komme seg ut. Folk med norsk pass, men som likevel ikke er norske nok til at det setter en stopper for å «ha humor på det» i Nytt på Nytt?

Alt henger som kjent sammen med alt: Om de barna som sitter i Gaza hadde hatt det norske «slektstreet» sitt i orden hadde forsidene vært ryddet for den saken, NRK hadde hatt ekstrasendinger om det 24/7 og statsministeren hadde hatt daglige pressekonferanser. Men de er ikke vi som sitter i Gaza, det er dem. Da kan vi ha litt humor på det.

Så vil sikkert noen si at humor tvert imot er inkluderende og ja, det er jeg enig i, men det har med måten det gjøres på. Kontekst, timing. Å vitse slik det ble gjort her synes jeg er det motsatte av inkludering. Det er ekskluderende.

Så er det selvsagt ikke sånn at det sitter en haug med antisemitter og rasister og skriver vitsene til Nytt på Nytt i en mørk kjeller i NRK. Å i det hele tatt spekulere i noe sånt er et blindspor. Men sånt som dette er ikke nødvendigvis bevisst. Likevel, ville Nytt på Nytt kjørt samme vitseopplegget dersom en skoleklasse fra Osterøy var fanget der nede etter en klassetur? Enten som gisler eller under bomberegnet? Hvis svaret er nei, som jeg tror det er, illustrerer det mitt poeng.

Skjønner vi hvor alvorlig det er når nordmenn, som Magdi i rapgruppen Karpe, sier at det ikke er noe «vi» lenger i Norge? Viser ikke nettopp dette at, jo, det er en avgrunn mellom oss og dem? Hvordan skal vi bygge landet sammen når han åpenbart har rett?

Jeg skjønner jo at vi spøker med tragiske hendelser langt borte, selvsagt gjør vi det. Inkludert undertegnede. Det er humorens natur og kanskje også funksjon. Poenget er altså timingen, at det hele pågikk og at her var det nordmenn involvert. Det samler ikke folk, men splitter dem. Det var altså nært nok for veldig mange som kanskje også satt foran skjermen en fredagskveld og ikke trengte dette om en katastrofe de kjente på kroppen der og da.

Skyttergravshumor og galgenhumor er velkjent og som balsam i mange sammenhenger. Det gjør godt tulle litt med de verste tingene. Det går an, men det må gjøres godt.

Kanskje kan Nytt på Nytt la seg inspirere litt av satiresiden The Onion? Det er altså fullt mulig å få det til uten å berøre en pågående, uavklart katastrofe.

Eller man kan ta det helt ut og gjøre som den selverklærte roastmasteren og komikeren Jeff Ross. Han fant ut at han skulle roaste Anne Frank i showet sitt. Det vil si, en skuespiller i rollen som henne. Anne Frank ble sammen med seks millioner andre utryddet av nazistene. Ross, antakelig hardt rammet av idétørke, valgte å ha litt humor på det.