Jævla nordlendinger innihelvetes snyltere, gjør ingenting, krever alt mulig, plaget oss under krigen, kom sørover som en bande tatere med klesbylter og et haugtall unger, bråket og lo og var sure og prata skit, gi’rem en spa’e og et greip i handa og la dem få prøve seg, sett dem i arbeidsleir, da kan du skrive opp at det ville bli sabotasje, kan’ke jobbe noen av dem, fy faen for et folkeferd, den midnattssola kan du få billig av meg, dyng hele rasket ned med tørrfisk og kleppfesk sprett dem opp i buken, kutt hue av dem, sleng dem i søppelsjakta, hele bunten.
Dette skrev Harald Sverdrup, en av våre største modernistiske poeter. Han var født på Vestvågøy i Lofoten.
Mitt spørsmål er da om også han er en av disse nordlendingene som er blitt fratatt dialekten sin etter å bosatt seg sørpå, og for alt i verden ville skjule sin identitet. (Sverdrups talemål var østlandsk.)
På midten av 1950-tallet tok min nå avdøde bror befalsutdannelse nær Oslo. Som nordlending ble han fortalt at de fleste kvinner nordfra var å betrakte som løsaktige luddere. Vesterålsdialekten slo og dårlig an på hovedstadens utesteder, og bare hint fra befalskamerater om nordnorsk mesterskap i boksing hindret slåsskamp med aggressive søringer.
I motsetning til siterte poet, beholdt vesterålingen dialekten sin livet ut.
Verre var det med andre små og store kvinner og menn nordfra som raskt lot seg assimilere til bokmålsknot og østnorsk lavtone. Eksempel: Hermod Skånland, født i Tromsø i 1925, sjef i Norges Bank 1985–1993. I sitt møte med media snakket han alltid pertentlig bokmål.
På vegne av min bror, Hermod Skånland, Harald Sverdrup og alle andre, enten de bare ble sjikanert på grunn av nordlandsdialekten eller ble påført bokmålsknot som talemål, ber jeg Oslo og omliggende kommuner gjøre opp for den språklige undertrykkelsen, slik at framtidas ungdom nordfra kan få fred i sjela og leve i harmoni med folk sørpå.
En hel generasjon mistet apokopen, palataliseringa og den nordnorske høytonen, altså noen av de viktigste ingrediensene i hjertespråket vårt.
Min far var andøyværing, min mor bergenser. Altså er/var jeg og min bror bare halvblods nordlendinger. Saken om oppreisning kan altså være komplisert. Hvem har opphav som gir legal grunn til å rette krav mot Oslo og nevnte kommuner?
På vegne av dem som finner sin identitet i apokopen, palataliseringa og den nordnorske høytonen.
Einar Hansson