Rivaliseringen mellom TIL og Bodø/Glimt er så viktig og verdifull at forsøkene på å erstatte den med «nordnorsk forbrødring» både er destruktiv og respektløs.

Kan vi begynne med å erkjenne at vi i Nord-Norge er heldige som har to fotballklubber som med tilhold i samme geografiske region, konkurrerer på et høyt nivå og slåss om herredømmet i regionen vår? Dette er absolutt ingen selvfølge. Norge har en av få hovedsteder i Europa som ikke har flere rivaliserende klubber på øverste nivå, og kvaliteten på de prestasjonene som leveres i Oslo, bærer også preg av dette.

I Nord-Norge lever rivaliseringen i begrepets beste forstand: Uansett hvor mange plasser som måtte skille TIL og Glimt fra hverandre på tabellen, bidrar rivaliseringen klubbene og byene imellom til at kampene dem imellom blir uforutsigbare og underholdende – om ikke alltid for spillet på banen, så i alle fall på grunn av prestisjen og rammen rundt kampen.

Dessverre er det enkelte som misforstår begrepet «rivalisering». Både blant supportere og ekspertkommentatorer finnes dem som bruker begrep som «hat» og «fiendskap» når forholdet mellom TIL og Glimt skal beskrives. Dette er noe helt annet! «Hat» er destruktivt og ødeleggende. «Rivalisering» kan på sitt beste være konstruktivt, og bidra til kvalitet.

Supportergrupperingene i Bodø og Tromsø har evnet å demonstrere denne viktige forskjellen bedre enn noe forskningsprosjekt kunne klart: Selv med all mulig prestisje, lidenskap og engasjement, har det vel knapt forekommet uroligheter eller slagsmål mellom TIL- og Glimt-supportere. Andre steder – også i Norge – finnes det fotballkamper som med rette kan kalles for «hatoppgjør». Politiet omtaler disse som «høyrisikokamper», der slagsmål og personskade slett ikke er uvanlig, og der personskadene også har vært alvorlig; til og med fatale.

Dette griseriet har vi sluppet i Tromsø og Bodø, og det burde de nordnorske supporterne få mer ros for enn hva de har fått til nå, for heller ikke dette er det noen grunn til å ta for gitt. Når politikere og «samfunnsbyggere» i næringslivet tar til orde for at de nordnorske supporterne burde «dempe retorikken» og «forbrødres», er dette derfor respektløst overfor den lidenskapen disse supporterne bærer på, og som skaper verdifulle opplevelser vi alle får nyte godt av.

Selvsagt bør ikke hatefulle ytringer forekomme, verken på fotballtribuner eller ellers i samfunnet. Men de fleste er i stand til å skille hatefulle ytringer fra humor. Når TILs daglige leder Øyvind Alapnes blir spurt om han har forståelse for at Daniel Bassi som fotballspiller foretrekker Bodø/Glimt fremfor TIL, svarer han «nei, jeg har ingen forståelse for at noen kan trives i Bodø, verken som fotballspiller eller som menneske».

Folk flest i Bodø skjønner at dette er humor, og at Øyvind Alapnes ikke er hatefull.

Eller når Glimt-supporter Halvdan Sivertsen for noen år siden, foran et oppgjør mellom TIL og Glimt der TIL kjempet for å overleve i eliteserien, ble spurt om han ønsket at TIL skulle rykke ned, svarte: «Nei, jeg ønsker egentlig ikke at TIL skal rykke ned. Men Glimt er så utrolig mye bedre enn TIL, så om TIL skulle vinne på søndag så vil vi få noen vanvittige spekulasjoner om kampfiksing…»

Folk flest i Tromsø skjønner at dette er humor, og at Halvdan Sivertsen ikke er hatefull.

Er dette viktig? Ja!

TIL og Glimt er identitetsmarkører for landsdelen, og identitetsmarkører er viktig i alle samfunn – og for alle oss som forsøker å skape noe i og for samfunnet.

Slik har det alltid vært. Kanskje var ikke nasjonalromantikken viktigere noe annet sted enn i Norge, i perioden etter at vi hadde fått vår egen grunnlov. Fortsatt holder vi Ibsen og Grieg, «Brudeferden i Hardanger» og folkeeventyrene til Asbjørnsen og Moe som noe av det viktigste i vår kollektive historie. Det samme så vi da Norge ble selvstendig nasjon tidlig i forrige århundre, og polarheltene våre skapte stolthet og fungerte som identitetsmarkører i en så stor grad at det fortsatt preger både landet vårt og landsdelen vår.

For Nord-Norge var det viktigere enn de fleste av oss tenker på i det daglige, at Hålogaland Teater ble etablert i 1971, og vi fikk teateropplevelser fremført med nordnorske dialekter. Og da Bodø/Glimt vant sin første kongepokal i 1975, og faktisk også da TIL gjorde det samme i 1986, ble det snakket mye om hvor stor betydning dette hadde for «den nordnorske selvfølelsen» og «det nordnorske samholdet».

Slik er det ikke lenger. Identitetsmarkørene våre kan gjerne være de samme, men samfunnet har endret seg siden 1970- og 1980-tallet. I dag er ikke Nord-Norge først og fremst hemmet av lav selvfølelse, men av utfordringene om å finne sin plass i en konkurranse som både er nasjonal og internasjonal – over nær sagt alle samfunnsområder. Hver enkelt av oss har utforinger om å finne vår måte å levere prestasjoner som kan måle seg med verdensklassen. Vi trenger inspirasjonskilder i en slik hverdag. Ett sted vi kan hente inspirasjon fra, er blant gule og rød/hvite fotballsupportere, som møter sine utfordringer med en undervurdert grunnleggende respekt, en grenseløs lidenskap, en vilje til kreativitet og noen porsjoner faenskap.

Supporterne fortjener i alle fall å hylles for å vise oss andre hva konstruktiv rivalisering er for noe.

God kamp!