For 200 dager siden møttes vi for første gang for å demonstrere. For 100 dager siden møttes vi igjen, og nå 100 dager senere står vi her igjen.
Nå er det 700 dager siden Høyesterett fastslo at vindmøllene på Fosenhalvøya strider mot menneskerettighetene.
Grunnen til at vindmøllene bryter med menneskerettighetene, er at det er bygget på reinbeiteområder og hindrer utøvelse av tradisjonell reindrift i området. I FNs erklæring om urfolksrettigheter står det: «Urfolk har rett til å bevare og styrke sine egne institusjoner, kulturer og tradisjoner, og at de har rett til å utvikle seg slik de selv ønsker og synes er nødvendig».
Det er ikke første gang at staten hensynsløst trosser urfolks rettigheter, dette er en gjentagelse av Alta-saken, og ikke den eneste. Elektrifiseringen av Melkøya og utbygging av Finnheia og Øyfjellet er alle eksempler på den grønne kolonialismen staten bruker til å rettferdiggjøre arealinngrepene.
Staten Norge angriper ikke bare naturen og urfolk innad i landet, Statkraft har også tatt over landområder i Chile. Dette inngrepet påvirker en urfolksgruppe som heter Mapuche-folket. Statkraft har bygget et vannkraftverk i elven Pil Maiken, som har svært stor verdi for disse menneskene, og det at staten bruker deres landområder til egen profitt er uakseptabelt.
Regjeringen forsvarer inngrepene i naturen med at det er nødvendig med vindkraft på land for å nå klimamålene. En vindmølle produserer like mye strøm om ikke mer, hvis den bygges ved en motorvei eller på et industriområde, istedenfor i et område med urørt natur.
Reindriften er nok den aller mest bærekraftige næringen vi har i Norge, men fortsatt den som er mest utsatt i omstillingen fra fossil energi. Denne dobbeltmoralismen fra statens side er uakseptabel, og vi i Natur og Ungdom vet at det grønne skiftet kan gjennomføres uten at urfolk må betale for det.
Vi vil ikke gi oss i kampen for et samfunn hvor kulturutøvelse og natur prioriteres høyere enn profitt.