Som partiløs skal man selvsagt være varsom med å vite så mye bedre enn dem som faktisk står i det, men etter at partisekretæren til Arbeiderpartiet (Ap), Kjersti Stenseng, uttalte at også velgere og innbyggere skulle inkluderes i evalueringen etter valget, ser jeg mitt snitt til å komme med et innspill eller to.
En tommelfingerregel i politikken og muligens også livet ellers, er at før man gjør noe, enten det er et utspill eller svar på noen andres utspill, skal spørre seg følgende:
Hva er gevinsten jeg ønsker å oppnå, og hva er den potensielle nedsiden?
Hva er for eksempel gevinsten i at Ap-topper møter Trond Giske i TV-programmet Debatten, eller at valgnederlaget dissekeres i åpent lende foran nasjonen dagen etter valget? Hvorfor skal Ap brette ut sine indre stridigheter på rikskanalen?
Av én eller annen merkelig grunn virker det som om noen toneangivende stemmer sentralt i partiet de siste årene har fått gjennomslag for at det er en veldig god idé å diskutere forfallet med allmuen. Arbeiderpartiet later til å være i en slags særklasse når det gjelder denne metoden.
Dette er en svært dårlig idé. Jeg begriper ikke hvor den kommer fra, og enda mindre hvorfor den finner gehør hos ledelsen i partiet. Den gamle partisekretæren Haakon Lie snur seg antakelig i graven. Det skjønner jeg i så fall godt.
Dette er omtrent like nyttig som å invitere partner, familie, venner, samt alle andre som har lyst til et teamsmøte for å diskutere partnerens impotens. Resultatet på både kort og lang sikt blir sannsynligvis verre.
Jeg regner med ledelsen sentralt mener at denne åpenheten er noe folk setter stor pris på. Det fremstår som en slags iboende arroganse i at Arbeiderpartiet innbiller seg at folk er interessert i alle deres indre problemer og at det skaper tillit å vise dem fram.
Velgerne vil vite hva de skal forholde seg til. Ikke bevitne en partileder som bærer stadig mer sprikende staur i eget parti, eller delta i en slags kollokviegruppe der all forvirring og frustrasjon internt stilles ut til allmenn forlystelse eller fortvilelse.
Det folk er opptatt av er hva som kommer ut på andre siden. Konklusjonene. Hva planen er for å gjøre livene vårt bedre. Med andre ord: Politiske løsninger.
Nå skal det evalueres. Vel og bra, men også her klarer man å snuble i startblokken. Selvsagt spør media hvem som skal lede evalueringen og når svaret er sjefen har man egentlig rotet det til allerede.
Nå druknet dessverre kapteinen på Titanic etter at den dundret for full musikk inn i et isfjell i 1912, men dette er som om kaptein Edward Smith, dersom han hadde overlevd, selv skulle ledet havarikommisjonen. Hvor troverdig ville matrosenes forklaringer vært når de var til sjefen og ikke dommerne de var uavhengige av?
«Eh … jeg vil også legge til at selv om båten ligger på nesten fire tusen meters dyp gjorde du kaptein, en kjempejobb. Tusen takk»!
Når «alle» andre skjønner dette, også flere ordførere og andre i eget parti, hvorfor skjønner ikke partiledelsen det? Dersom det skaper spekulasjoner om legitimiteten, er granskningen nær verdiløs. Dette fremstår som at man er redd for å slippe tøylene. Et svakhetstegn.
Arbeiderpartiets ledelse ser ut til å nekte å ta ordet krise i sin munn. Selv når Gerhardsens gamle parti vaker rundt 20 prosent og Høyre er langt nærmere å kunne kalle seg et folkeparti enn dem selv.
Greit. Dersom man absolutt ikke vil innrømme at dette er krise, kan jeg melde inn en annen krise. Lekkasjene til media er helt enestående ødeleggende. Selv mens møter i partiet fremdeles pågår havner innholdet i mediene. For eksempel kunne Dagbladet for få dager siden melde at de enorme lekkasjene til media hadde vært tema for et internt møte. Du verden! Et oppvaskmøte om lekkasjer til media lekker til media. Nå snur ikke Haakon Lie seg lenger i graven. Han bare gråter. I fosterstilling.
Dette gir inntrykk av en ledelse som verken nyter den nødvendige respekt eller har kontroll internt. Det er en krise uansett hvordan den defineres, og likegyldig om man ønsker å overse oppslutningen.
Jeg kan ikke forstå annet enn at denne lekkasje-kulturen må være som gift for de aller fleste områder i organisasjonen og at det må føles som svært risikofylt for partifolk å si noe som helst med substans internt. Man må jo spørre seg: Snakker man til gode partifeller eller snakker man til media?
Det er vel knapt nødvendig å stille spørsmålet om hva ståa ville vært i Ap dersom kona til Støre hadde herjet på i aksjemarkedet mens han var statsminister. Støre ville neppe overlevd som leder mer enn første uka. Et par lederartikler fra de største mediehusene og det en gang så mektige partiapparatet ville slått store sprekker. Sprekker lengre enn køene på matstasjonene.
Ikke for å gni det inn, men på andre siden har vi Høyre. Det er virkelig talende hvordan Høyre, selv midt i den stadig forverrede Solberg-saken, i altoverveiende grad ser ut til å slutte rekkene rundt sin leder. Høyre-folk virker å ha en helt særegen evne til ikke å ta telefonen, snakke seg bort, eller bare vise støtte og forståelse for Solberg, uansett hvor dumt det høres ut. Ukene går, de blir til måneder, men media får ingenting. Der har du politisk kondis.
Åpenhet er god kultur, men ikke alltid og noen ganger absolutt ikke. Dette bør stå langt oppe på listen når Norges tidligere største parti nå skal evaluere seg selv.
Arbeiderpartiet er opptatt av å fremstå som partiet for trygg styring. Da er en leder som fremstår med autoritet og kontroll helt avgjørende. Dette henger ikke sammen med evalueringer for åpen scene der partifolk skjeller ut ledelsen i beste sendetid på NRK Debatt.
Under Arbeiderpartiets regjering tåles det at folk går rundt uten tenner. Matkøene blir lengre og lengre og foreldre hopper over måltider slik at barna deres skal få bli mette. Begynn der og legg til rette for at skittentøyet kan holdes innomhus. Så kan neste valg faktisk vinnes.