Vi er nok mange som kan redusere kjøttforbruket en god del, både av helsemessige årsaker og hensynet til økologisk bærekraft, men det kan være mange gode grunner til å heie på både mangfold og beredskap.
Rådene som har skapt debatt den siste tiden kan bli dyre hvis vi ikke samtidig pleier matvaresikkerhet i en turbulent tid. Å skulle bygge ned norsk landbruk, inkludert kjøttproduksjon, fremstår i så måte ikke som noen god idé.
I diskusjonen om fremtidens matvareproduksjon og kosthold må satsingen på norsk fiskerinæring og et bærekraftig havbruk være vel så viktig. Dessverre ser det ut til at visjonene for sjømat går en smule under radaren i den kjøttfulle delen av klimadebatten.
Det må være rom for både kvalitet og lokale produkter laget lokalt i Norge. Hvis man skal fremme mindre forbruk av kjøtt, kan det være en god idé først å lete i en verden av industriell masseproduksjon, der man gjerne også tar noen snarveier med dyrevelferd.
For kjøtt er ikke nødvendigvis kjøtt i de regnearkene som inkluderer sunn fornuft. Ta eksempelvis hvalfangsten, som tar ut en mikroskopisk del av bestandene, men som fordømmes internasjonalt. Eller reinkjøttet, som bør være et viktig supplement til andre former mer industrialisert rødkjøttproduksjon.
Det er opp gjennom årene kommet en rekke kostholdsråd fra myndighetene. Våre medfødte illusjoner når det gjelder fortreffeligheten til brød, pasta, ris og poteter har nok fått sine karbo-relaterte justeringer, men i bunn og grunn skjønner de fleste at et godt kosthold handler om å finne gylne middelveier i inntak av mat.
Og mens vi diskuterer hvor mange gram kjøtt vi bør spise, sulter store deler av verden. En debatt om klima, bærekraft og matvaresikkerhet uten å diskutere en helt annen fordeling av godene globalt, blir i beste fall kortsiktig. Fred og stabilitet skapes ikke ved å opprettholde en klode med skammelig fordeling av mat – og et flyktningproblem skapt av den samme uretten.