Kan 120 års fornorskning, undertrykkelse, uforstand og direkte maktovergrep forsones? Det er åpenbart at fornorskningspolitikken, som var på sitt hardeste mellom 1850 og 1970, griper direkte inn i samtida. Men kan urett i stor grad utøvd av andre mennesker i andre tider gjøres opp?

Første juni legger Sannhets- og forsoningskommisjonen fram sin rapport på Stortinget. Kommisjonen skal granske fornorskningspolitikk og urett ovenfor samer, kvener, norskfinner og skogfinner. Den skal gjøre en historisk kartlegging, se på virkningene av fornorskningspolitikken, prøve å etablere en felles forståelse av fornorskningspolitikken og ikke minst skal den foreslå tiltak som bidrar til videre forsoning.

120 års kolonialisme, fornorskning og undertrykking skal på bordet.

Universitetet i Tromsø inviterer ansatte og studenter på sine campuser til å møtes og lytte. Dette har fått bred oppslutning i Tromsø, både i offentlig og privat sektor. «Vi lytter» er slagordet fra politikere, finans og kulturliv, og i Tromsø domkirke blir det invitert til en stor panelsamtale og konsert.

På Nationaltheatrets hovedscene skal hele rapporten på over 700 sider leses sammenhengende, det hele overført på NRK. Dette vil ta omtrent 30 timer. Over hele landet vil folk sitte klistret til TV når rapporten legges fram; i akademia, media, kulturinstitusjoner, politiske miljøer, kirker og ikke minst de som er direkte berørt.

I særlig grad påvirker dette Nord-Norge. Det er her de fleste samer og kvener bor, det er her fornorskningen var hardest. Kommisjonens sekretariat har vært i Tromsø, Tromsø er godt representert i kommisjonen, og forslaget til å opprette en slik kommisjon kom etter et representantforslag i 2017 fra to nordnorske representanter; Kirsti Bergstø og Torgeir Knag Fylkesnes.

Kommisjonen føyer seg inn i en internasjonal tendens med å opprette kommisjoner for å få mest mulig kunnskap om overgrep på minoriteter og urfolk og på grunnlag av dette søke å skape forsoning. Sør-Afrika etter apartheid er kanskje det mest kjente eksempelet på slikt arbeid, men også Canada, Chile og Peru og mange andre land har arbeidet på denne måten. Finland og Sverige har nedsatt kommisjoner som ligner den norske.

Hva kan komme ut av kommisjonens arbeid? Det er ingen tvil om at mye er i spill. Kommisjonen har fått inn mye materiale om overgrep som ble begått og virkningene av dette inn i vår egen tid. Spørsmålet er hvordan en skal håndtere dette, og om majoritetsbefolkningen vil lytte? Det er avgjort en fare at dette blir et internt samisk og kvensk prosjekt, istedenfor en felles nasjonal oppgave. Forsoning må som kjent gjelde begge parter om den skal ha mening.

Det første avgjørende skrittet er nettopp at det lyttes, at majoritet og minoriteter lytter til historier som avgjort også vil være ubehagelige. Institusjonen jeg selv arbeider i, Den norske kirke, vil åpenbart få høre fortellinger om delaktighet i urett, fornorskning, brutalitet og ran av folks språk. Men vi vil sikkert også høre om motstemmer, om kirkelige miljøer som kjempet for kvensk og samisk språk. Vi må få hele historien. Og ganske sikkert må det forskes mer. Svenskene har for eksempel et helt annet forskningsmateriale på bordet om skolens og kirkas deltakelse i prosessene enn det vi har.

Det andre skrittet er erkjennelse. Det må erkjennes at alvorlige overgrep er begått av staten, lokale myndigheter, kirke, skole, helsevesen, rettsvesen, næringsliv og frivillige organisasjoner. Erkjennelsen må ledsages av ettertanke og sorg. En må spørre seg hvordan det kunne skje at vi som var majoritet var så nedlatende mot minoriteter og at vi frarøvet andre mennesker næringsgrunnlag, språk og historie.

Det tredje skrittet er ikke mindre enkelt. Som majoritet må vi vurdere gjenopprettende tiltak. Vi må gi noe tilbake som kompenserer for lang urett. La meg gi et eksempel. Om sykkelen min blir stjålet, hjelper det ikke bare med unnskyldning, anger og lytting. Jeg vil ha sykkelen tilbake. Og ikke bare det, i fin stand. Forsoning må også vises i handling. Spørsmålet er hvordan det kan gjøres.

Hvordan gi tilbake tapt språk, kultur og beitemarker, og hvordan skal man kompensere for nedlatenhet og diskriminering? Dette er det ingen som har svaret på nå. Og nå når kommisjonsarbeidet presenteres, er det viktigste bare å lytte, lenge, prøve å ta inn det som kommer fram, sammen, i et fellesskap, slik at vi får en felles forståelse av fornorskningen.

At arbeidet senere også må få håndfaste, materielle konsekvenser, er jeg ikke i tvil om – om forsoning skal kunne oppnås og rett etableres igjen. Etter min mening er det ikke mulig å komme forbi at samer og kveners rettigheter, kultur og livsgrunnlag må behandles på en helt annen måte enn i dag.

«Sannheten skal gjøre dere fri», står det i Bibelen. Det gjelder både minoriteter og majoritet, fri fra undertrykkelse og diskriminering, men også fri fra å være den som undertrykker.