Vi var ikke mange som hadde ståltro på Gud og treenigheten og alt det der, der vi sto i kirka i hvitt foran alteret i år 2000. Det var kanskje for mye forlangt uansett, at vi skulle bry oss noe videre om skjærsilden og frelse når våre hormonelle hjerner hadde mer enn nok med å bekymre oss over den kommende tentamen, håpløse forelskelser, manglende pupper, lyse stemmer, dype kviser og hvordan man skulle få overtalt foreldrene til å kjøpe den nye Levi’s-buksa alle andre hadde.

Men vi konfirmerte oss i kirka likevel, alle mann. Det var tradisjon. Det var liksom aldri snakk om noe annet. Rundt halvparten av oss kunne sitere trosbekjennelsen og de ti bud uten å måtte tenke etter. Det var sånn da, at vi måtte pugge bibelske tekster før «høringa» dagen før konfirmasjonen. Seansen, der presten gikk rundt med mikrofon og spurte oss ut ganske så vilkårlig, ble direktesendt over radio til sykehjemmet like bortafor. Dette ble årlig for mye press for sarte, pubertale sjeler, og det hørte ikke sjeldenhetene til at tynne stilker med dunbart og slips falt i golvet da de ble spurt om de kunne første setninga av Fader Vår.

På siste samling hadde noen av oss kranglet med prosten fordi han sa at homofili var synd. Vi argumenterte med at homofili var medfødt og at Jesus hadde sagt «La alle barna komme til meg», men han trakk det ikke tilbake. Det var tross alt Guds ord, ikke hans, sa han. Likevel satt vi der nå med hånda hans på hodet og tok imot hans velsignelse.

Velkommen inn i de voksnes rekker, sa folk etterpå og tok oss i hånda. Jo takk, sa vi. Men vi var langt fra voksne. Noen av oss smurte ikke egne matpakker engang. Når jeg ser på konfirmasjonsbildet av klassen i ettertid er det absurd å tenke at vi ville blitt regnet som voksne på 50-tallet, klare til å dra på gårdene og ut på havet for å jobbe. Bildet viser tydelig at puberteten er ganske så urettferdig hvordan og når den rammer, særlig blant guttene skiller det flere titalls centimeter og antall kilo muskler.

Mandagen etter på skolen, hvisket og tisket vi i gangene om hvem som hadde fått hva, smykker, penger, en moped. Noen holdt seg unna hviskinga, alle skjønte hvorfor. Tusenlappene kom godt med for dem som skulle ta lappen, kjøpe seg et etterlengtet instrument eller kjøretøy, eller dra på interrailtur.

Noen år senere begynte flere og flere å konfirmere seg borgerlig. For noe tull, sa folk, hva var vitsen med konfirmasjonen da, dersom man ikke tror? Flinke unger konfirmerer seg i kirka, slemme unger konfirmerer seg borgerlig. Det virket som at det var den gjengse oppfatning, særlig blant den eldre garde. 14-åringer fikk beskjed fra foreldrene om at enten konfirmerte de seg i kirka eller så ble det ingenting. Noen fikk betalt ekstra for å ha en kirkelig konfirmasjon slik at bestemor skulle bli glad.

Det er lenge siden en kirkelig konfirmasjon var en sjelelig religiøs handling for de fleste konfirmanter. Selv kirka har fått med seg det: «Konfirmasjonstiden i kirken er ikke bare for deg som tror. Å være konfirmant i kirken er like mye for deg som tviler eller bare er nysgjerrig» står det på Den norske kirkes hjemmeside. Med andre ord gjør du kirka en tjeneste dersom du bare vil konfirmere deg i kirka fordi alle andre gjør det, og ikke aner hvordan og hvorfor. Hvem vet egentlig hvor mange opp igjennom tidene som har konfirmert seg kirkelig på grunn av troen og ikke fordi det var tradisjon eller letteste utvei?

Ja, konfirmasjonen har endret seg mye på 287 år. De unge voksne er ikke så voksne lenger, gaver som gebiss, pipe, toalettveske og sykkeldekk, som var vanlig på 50-tallet, er nå byttet ut med en altfor raus bunke tusenlapper og dyrebare bunader som må sys ut om noen år. I 1920 forsvant løfteavleggelsen, på 80-tallet endret man betydningen bak ordet «bekreftelse» i konfirmasjonen, slik at konfirmanten ikke lenger bekreftet dåpen. Nå er det Gud som bekrefter sine løfter.

Flere og flere velger en humanistisk konfirmasjon, færre og færre konfirmerer seg i kirka, men det betyr ikke at hele poenget med konfirmasjon er borte, at den har mistet all sin verdi. For meningen med en konfirmasjon har i mange, mange år for veldig, veldig mange vært å samle seg rundt ungdommen. Feire at de fins, at de har kommet seg gjennom 15 år på denne kloden, fortelle dem at vi heier, at vi ser dem, at vi er stolte og er glade i dem.

Å være 15 år, verken stor eller liten, er kanskje det mest sårbare som fins her i verden. Å få sin helt egen dag da, fylt med kjærlighet og troen på at alt kommer til å gå bra, har en verdi, både for dem og for oss.