Hvordan kan vi avskaffe det norske, konstitusjonelle monarkiet slik at selv rojalister blir fornøyde? Det er ikke så vanskelig som man kunne tro.

Tirsdag og onsdag denne uka er vår kommende konge, kronprins Haakon, i Tromsø for å kaste glans over blant annet nordspissen av Tromsøya, der en gruppe ungdommer skal vise fram hvordan man fridykker.

Sikkert trivelig for både ham og ungdommene, og både vi og andre medier kommer til å stå der og fryse i fjæresteinene for å bivåne det hele.

Den store interessen for kongelighetenes gjøren og laden er et paradoks. Vi fotfølger dem fra vugge til grav, og ikke minst «den kulørte presse» har egne spesialiserte journalister og redaktører som følger kongehuset ekstra tett. Jeg fatter det ikke av flere grunner.

At et av verdens fremste demokratier skal holde seg med et statsoverhode som ikke er valgt av innbyggerne, men som har fått sitt embete som arv fra hans far, er ubegripelig. Jeg er helt enig i at kongen og dronningen fremstår som hyggelige folk, at kronprinsen og Märtha Louise sikkert er både snille og greie, og at medlemmene i kongehuset etter alle solemerker både er hardtarbeidende og flittige som maur.

Men det er jo egentlig uvesentlig om man skal være prinsipiell, for det er selve prinsippet som er problemet. At Norge, Sverige, Danmark og flere andre land i Europa og resten av verden holder seg med en statsskikk som er fundert på enevelde, føydalisme og arv er mildt sagt merkelig i 2024.

Nå kan jo det hevdes at kongens rolle i dag hovedsakelig er seremoniell og at hans oppgaver må ses på som overveiende representative. Men det er faktisk bare litt over 200 år siden (1814) eneveldet – der kongen styrte landet etter eget forgodtbefinnende og av Guds naade – ble avskaffet her til lands. Og etterlatenskapene og arvegodset fra eneveldet lever ennå.

Ta bare en sånn sak som at kongen ikke kan stilles for retten. Han skulle – teoretisk sett – kunne gå ut på Slottsplassen med ei hagle og plaffe løs på forbipasserende uten å kunne rettsforfølges eller straffes. «Kongen kan ikke lastes, eller anklages» slås det fast i grunnlovens paragraf fem. At gamle kong Olav, kong Harald og dagens kronprins Håkon frivillig har betalt et par fartsbøter endrer ikke på det faktum at kongen er rettslig «ukrenkelig» og immun.

Regjeringen kan heller ikke – formelt – fatte vedtak eller utøve sin myndighet såframt ikke kongen har godkjent det hele i statsråd. Kongen og kronprinsen er også – sammen med forsvarssjefen – de eneste firestjerners generalene i Norge.

En annen sak som er oppsiktsvekkende er at monarkiet fortsatt har så sterk støtte blant tilsynelatende oppegående folk. Åtte av ti nordmenn stiller seg bak Harald Rex & Co – eller så er de totalt likegyldige til hele sulamitten. Republikanerne er i klart mindretall.

Når jeg diskuterer monarkiets være eller ikke være med venner og kjente, er det et par argumenter som er gjengangere. Det allerede nevnte argumentet at vårt kongehus består av «så flotte folk» er kanskje det vanligste. Argument nummer to er at «man vet hva man har, men ikke hva man får». Eksplisitt betyr det at vi risikerer å få et statsoverhode som Donald Trump eller Sylvi Listhaug, Jonas Gahr Støre eller Petter Stordalen.

En president kan man imidlertid kvitte seg med i neste valg, mens en konge eller en dronning er vi stuck med fram til han eller hun avgår med døden. Se bare på situasjonen i mitt andre hjemland, Sverige, der Carl «Tjabo» Gustav har vært vår konge siden 1973, og i løpet av 40 år er han blitt notorisk kjent som skjørtejeger og det som verre er.

Så kan man jo snu på flisa og peke på hva vi kan få dersom vi får lov til å velge selv. Presidenter som Nelson Mandela, Václav Havel, Uhro Kekkonen, Charles de Gaulle og Vigdís Finnbogadóttir ble både valgt – og valgt bort – av sine egne velgere. Ingen av disse står tilbake for vår konge når det kommer til statsmannskap og integritet.

Nå er jeg såpass realistisk at jeg skjønner at det norske kongehuset ikke kommer til å avvikles over natta. Det er svært populært blant folk flest. Kun to av ti er direkte motstandere, og ønsker republikk. Men at mange ønsker en fortsettelse gjør ikke et konstitusjonelt monarki mer rett og riktig. Det er fortsatt prinsipielt feil at noen er hevet over alle andre kun på grunn av genetikk.

Så hva kan man gjøre for å rette opp i en slik merkelig greie? Det første skrittet man burde ta er det samme som ble tatt i 2012 da den norske statskirken ble avskaffet. Kirken og staten valgte da å gå skilte veier, og selv om de to skiltes som gode venner, er skillet grunnleggende og ugjenkallelig. Den norske stat legger seg ikke opp i hva kirken styrer med, og vice versa.

Det samme burde skje mellom staten og kongehuset. Vi burde avskaffe det norske kongehusets formelle rolle, og så å si skille kronen fra det moderne norske demokratiet.

Da kan vi overlate til kongehuset å styre seg selv på samme måte som Den norske kirke. Kirken er blitt en selvstendig og autonom organisasjon som får lov til å styre seg selv uten innblanding fra andre.

Det samme vil et fristilt kongehus kunne gjøre, og jeg tror faktisk at det skulle føles som en befrielse for mange der i gården. Kongehusets medlemmer har store formuer – samlet sett flere hundre millioner kroner – som kunne finansiere drifta av egen organisasjon.

Det er prøvd før, både Hellas og Italia har eks-konger og eks-dronninger. Der har man eks-kongehus som ikke har formelle roller i de moderne demokratiene, men interessen for dem fra ukepressen er fortsatt stor. Da kan de mest interesserte følge fyrster, fyrstinner, prinser og prinsesser tett uten at vi andre trenger å forholde seg til dem «på ordentlig».

Om utviklingen blir den samme som i den norske kirken, vil interessen for kongehusets medlemmer sakte, men sikker dale og bli mindre og mindre, og om en generasjon eller to vil den merkelige anakronismen forsvinne inn i den historiske tåken, sammen med lorder, grever, grevinner, hertuger og annet symbolsk adeltøv vi allerede har kvittet oss med.