Sentrumsdøden har vært et tema alle de år jeg har bodd i Tromsø. Nå kan det imidlertid se ut som det er alvor: pilene peker nedover, kafeer kaster inn håndkleet etter mange års drift i byen, og sentrum er dominert av suvenirer og reiseselskaper.
Mange er bekymret, og det florerer av ideer om hvordan vi kan redde bykjernen fra den visse død. For å oppsummere debatten, kan jeg parafrasere den svenske artisten Timbuktu: Alle vil ha et levende sentrum, men ingen vil betale for parkering. Jeg tror dessverre ikke det er så enkelt.
Overordnet er det en politisk debatt, og slik skal det være. Men hvor man tilbringer lørdagen, er for folk flest ikke et bypolitisk valg. Det ligger ingen ideologi bak hvorvidt man kjøper strømpebuksa si på Jekta eller Nerstranda. Derfor bør vi slutte å ha dette som premiss i diskusjonen. Jeg tror de fleste er som meg, og trekkes mot det som er bekvemt og praktisk. Dessverre, kan man selvsagt si – det ville vært trivelig om vi alle var idealister ikledd t-skjorter med #handlelokalt, villige til å donere både av tiden og pengene våre for å opprettholde en levende bykjerne.
Det er ikke bompenger eller parkeringsavgift i seg selv som skremmer meg vekk, men den nærmest uendelige rekken av ubeleiligheter. Pengene jeg betaler for å i det hele tatt komme meg til sentrum og sette fra meg bilen, er bare starten. Så kommer begrensede og til dels uforutsigbare åpningstider, vær og vind, kø og venting, lokaler man ikke ville kommet seg inn i med barnevogn om det så sto om livet, svette prøverom, og kafeer som er stappfulle rundt lunsjtider – som jo er tiden hvor jeg også har lyst til å spise lunsj. Dernest er det mangelen på positive sider som veier opp for alt dette.
Det hender likevel jeg prøver å være en god borger og besøke sentrum. En scene fra et slikt innfall:
«Hva koster denne?» spør jeg ekspeditrisen, og rekker fram en vare som mangler merkelapp.
«Øh ... Jeg er ikke sikker, men jeg skal sjekke».
[Fomling med tastaturet]
«Jeg må ringe sjefen og spørre», sier hun etter en stund.
«OK ... Ja vel.»
Hun fikk ikke tak i sjefen. Det ble ingen handel.
Noe lignende har aldri skjedd meg i en nettbutikk.
Likedan prøver jeg meg gjerne når vi har tilreisende besøk. Besøket er tross alt som turister å regne, og da er det obligatorisk å vise fram byen, og – som man gjør i byer – gå på kafé. Ofte skjer disse påfunnene på søndager eller andre røddager, siden det gjerne er da vi har anledning og lyst. Det har flere ganger endt med at vi møter bare mørke vinduer, og et sentrum som ikke er mer levende enn et par måser og en gjenglemt, halvspist kebab gjør det til. Dette er ikke mine stolteste øyeblikk som Tromsø-borger og vertskap.
Og etter mitt siste forsøk på en slik bytur, vil jeg ha meg frabedt det nedlatende surket om suvenirsjappene. De har åpent når ingen andre har, og i mangel på andre tilbud for barn, var min ettåring særs fornøyd med å studere nisser og porselenstroll mens han danset til litt for høy spanskspråklig trance. Og når barna er fornøyde, da er som kjent også foreldrene det.
Den alternative måten å få gjort ærender og brukt opp pengene mine på, er den jeg som oftest ender med: hjemme, komfortabelt plassert i sofaen med en kaffe jeg ikke har betalt 65 kroner for, hos butikker som har lagerstatus i sanntid og søkefunksjon, null kø, og enkel og rask betaling, alt på mine premisser.
Resultatet er at varene plutselig ligger på dørmatta, jeg studerer dem og prøver dem i ro og mak, og vil jeg levere noe tilbake, legger jeg det bare i den samme forpakningen som det kom i. Pengene kommer automagisk tilbake på konto, uten klamme forhandlinger eller tilgodelapper jeg uansett roter bort. I motsetning til i møte med sentrumshandelen, som krever så mye av meg, og får meg til å føle meg som en inkompetent og keitete forbruker, ute av stand til å forstå alle spillereglene og svelge alle kamelene.
Noen opplevelse er det imidlertid ikke, og her ligger vel kjernen i hva byen kan tilby meg som netthandel og store kjøpesentre ikke kan. For eksempel matopplevelser, en lekeplass jeg kan oppsøke med sønnen min, butikker man rent faktisk ikke finner noe annet sted og som minner meg på hvor jeg er, fagkompetanse, personlig service, et smil. Slike ting. Realistisk? Det får andre enn meg svare på. Nødvendig? Hvis sentrum skal overleve, tror jeg nok det.