Da kroppen min satt slentret ned på gulvet i Alnor Moske ved Storgata og ventet på å bryte fasten for Ramadan, kom det en liten gutt og spurte meg om jeg ikke ville leke ett eller annet. Lille uskyldige Benjamin på fem år hadde så lyst til å finne på noe for å glemme bort den sørgmodige kjedsomheten sin. Han var jo for øyeblikket den eneste ungen her i gudshuset.

Det lå masse stoler inntil veggene, og vi ble enige om å bygge noe med dem. «En campingbil!» foreslo lille Benjamin. Når vårt lille praktverk var ferdig, ble folka i bønnesalen nokså forvirret over oss, der vi sto ved siden av vårt spektakulære stolfjell. Benjamin frydet seg i hvert fall gjennom det hele, og utstyrte bilen vår både med dusjkabinett og hemmelig inngang.

Opplevelsen ga meg en nyttig refleksjon som vi alle kan dra nytte av: Det skal ikke mye til for å glede barna våre.

En trenger ikke å tømme lommeboka på innkjøp av Paw Patrol figurer, ha adgang til kompliserte lekestativer, eller anskaffe alle mulige teknologiske duppedingser produsert i Langtøstistan. Barn kan ha det kjempeartig med veldig lite. Det aller viktigste er vår egen vilje til å ha det artig med dem. Så lenge vi har et engasjement etablert, kan selv slitte bedehusstoler bli kilden til salighet og lykke.

Jeg ser så altfor ofte barn, med de sårbare utviklende hjernene de har, bare bli gitt en mobil for å se på drittdårlige engelske barneshow på YouTube. Mens de voksne rundt ikke er interessert i å leke med dem. Tilsynelatende er vi mer villig til å gjøre dem avhengig av alle mulige meningsløse og ubegrensede dopamininnskudd fra iPaden, enn til å faktisk selv underholde dem.

Flere ganger har jeg til og med opplevd barn som snakker engelsk mer enn sitt eget morsmål, fordi engelske YouTube er en effektiv utvei når vi ikke selv ønsker å ta i et tak i underholdningsarbeidet. Minner meg om når en gutt på praksisbarnehagen min sa at «voksne leker jo aldri med barn!».

Som snart ferdigutdannet barnehagelærer vil jeg på det sterkeste råde oss vekk fra slike vaner. Jeg kan ikke beskrive hvor glad jeg er for å ha blitt født syv år før gode gamle Steve festet en touchskjerm til iPodene sine. Etter min erfaring ELSKER barn å leke med voksne, og voksne har så mye å berike barns liv med.

La oss nå ta oss litt sammen. Vi trenger ikke å bombardere sårbare små hjerner med konstante forstyrrelser fra skjermer til enhver tid. Om vi bare gir litt av oss selv vil barna våre få utrolig mye mer glede av oss. Det skal ikke mye til.