Tirsdag sa det rødgrønne flertallet i formannskapet nei til en næringsetablering ved Hundbergan. Begrunnelsen var størrelsen på masseuttaket prosjektet legger opp til, påvirkning på et boligfelt i nærheten, samt klima- og miljøpåvirkningene uttaket medfører, all den tid det er en myr. Det er store, naturlige karbonlagre som «går lekk» om vi stikker hull på dem med gravemaskin, for å si det litt enkelt.

«Vi begynner å få en presedens, hvor vi ved å si nei til utbygging i myr går glipp av ganske store næringsetableringer», uttalte Høyres representant Sebastian Henriksen. Arctic Center-striden er et kjent eksempel. «Det handler om vilje», sa han videre. Ja vel. Vilje til hva? Å ofre natur til fordel for næringsvirksomhet og arbeidsplasser?

Det er en viljeshandling vi har mange eksempler på opp gjennom historien. Det er da også årsaken til at vi står i en klima- og naturkrise. Det som krever den virkelig store viljestyrken, er å snu dette vurderingsmønsteret. Slik sett har Henriksen smertelig rett. Dette handler i aller høyeste grad om vilje.

Saken er et lokalt eksempel på at det vil koste å gjøre alvor av løftet om klimanøytralitet. Vi kan ikke lenger ødelegge natur for arbeidsplasser.

Like fullt har Høyre og Henriksen et godt poeng: Veien til å bli klimanøytral, og vi legger gjerne til: naturnøytral, er ikke bærekraftig om oppskriften er å si nei til alt. Bærekraft er som kjent ikke bare knyttet til miljø. Økonomisk bærekraft er en høyst relevant faktor i dette regnestykket, om Tromsø skal ta mål av seg å fortsatt være en by etter målet om å bli klimanøytral er nådd. En livskraftig by trenger næringsliv og arbeidsplasser.

Da er vi tilbake til det evige tusenmillionerkronerspørsmålet som henger over det grønne skiftet: Hvordan får man til å si ja, uten å ofre natur og miljø? Mye av svaret ligger nok i selve spørsmålet: Tusen millioner. Dette vil koste mye penger.

Ifølge EUs toppbyråkrat på klimanøytrale byer, Matthew Baldwin, vil det koste Tromsø kommune ti milliarder kroner å bli klimanøytral innen 2030. Intet mindre. Kommunens politikere, byråkrater og privat næringsliv er rett og slett nødt til å innstille seg på dette. En del næringer vil trolig få mindre marginer, og oppstartskostnader vil trolig øke for industrien, blant annet fordi det blir nødvendig med nye teknologiske løsninger.

Men penger er ikke hele svaret. Administrasjonen og politikerne har snakket mye om hvordan hele samfunnet må involveres i arbeidet med å bli klimanøytral. Byråkratene bør i denne sammenheng også tenke nytt om egen involvering. Et kjennetegn med tradisjonelle industrikommuner, som Narvik og Rana, er at administrasjon og politikere er særdeles aktive i etableringsprosesser.

De er ikke bare «ja-kommuner» når søknaden kommer. De leter også aktivt etter egnet næringsareal, gjør analyser av aktuell næringsvirksomhet, og er initiativtakere overfor bedrifter. Derfor skal Røkke etablere batterifabrikk i Narvik. Derfor kåret KS og NHO Rana til «årets vertskapskommune 2022».

En bærekraftig by må i tillegg sørge for at nyetableringene er i tråd med forutsetningen om klimanøytralitet – ikke bare i bedriftens virksomhet, men også i etableringsprosessen. Eksperter ved blant annet NTNU har regnet ut at en vindturbin plassert i en myr sannsynligvis er et klimamessig tapsprosjekt. En annen industrietablering hvis virksomhet ikke engang er klimagassbesparende, i samme myra, vil gå med dundrende underskudd – klimamessig, altså.

Tromsø kommunes pine er at det ikke er et særlig stort utbud av brukte næringsarealer som kan gjenbrukes uten inngrep. Nøytralitet kan likevel oppnås ved krav til bedriftene. Om den gjør naturinngrep eller skaper utslipp ett sted, må den erstatte det tilsvarende på et annet. Det være seg reparasjon av en annen, skadet myr, eller opptak av utslipp.

Og ja, det blir som sagt dyrt. Men vi har ikke råd til å la være.