Et kommuneregnskap er ikke det samme som et bedriftsregnskap. For en kommune, som skal gi skattefinansierte velferdstjenester til befolkninga er det viktigste hva som er over «streken», - hvilke tjenester har befolkninga fått for pengene som er brukt, mens for et bedriftsregnskap er avkastninga - det som er under «streken» som er det vesentlige. Regnskapet for Tromsø kommune viser et merforbruk på 99,4 mill kr i drifta i 2018 etter at siste budsjettjustering ble gjort i oktober.

Etter kommuneloven skal et kommuneregnskap gå i balanse. Uansett hvor god budsjettstyring man har er det umulig å forutse alle hendelser som har betydning for den økonomiske situasjonen. Det kan være nye pasienter med store hjelpebehov, skatteinngang som blir mindre enn forutsatt, økning i finanskostnader, ekstraordinære investeringer osv.

Disposisjonsfondet har alltid vært der, og det ble ikke oppretta for tre år siden, som avisa iTromsø skreiv lørdag. Den politiske ledelsen og administrasjonen har imidlertid prioritert å bygge opp disposisjonsfondet som det borgerlige byrådsregimet hadde tømt fullstendig i 2015.

Dette er viktige likvide midler i driftsbudsjettet, og kan brukes både til budsjettjusteringer i øknomirapport I og II og ved regnskapsavslutning. Penger på denne kontoen kan også være med å redusere behovet for låneopptak til investeringer. I 2017 brukte vi for eksempel 60 millioner fra disposisjonsfondet til investeringslån til Troms Kraft as. Dette er nå betalt tilbake til kommunekassa, men er av regnskapstekniske regler bokført i investeringsregnskapet, og ikke i tilbake til disposisjonsfondet.

Når regnskapet nå tilføres 99,4 mill kr slik at det kommer i balanse er det likevel 130 millioner kr igjen i disposisjonsfondet. Ved forrige årsskiftet var det 202 mill kr der. For 2019 er det i budsjettet satt av omlag 40 mill kr til økning av disp.fondet.

I inneværende valgperiode har vi valgt å gjennomføre store nødvendige investeringer i blant annet nye skoler som Sommerlyst, Solneset og Brensholmen samt tilbygg i Tromsdalen og Ersfjorden. Vi har bygd Otium, Trudvang barnehage og barneboliger og Helsehuset, åpna bassenget i Tromvik og bygger Tromsøbadet. Omfattende tilrettelegging for kollektivtrafikk, for gående og syklende, og at vi har oppgradert uterommet i Storgata og Kirkeparken kan også nevnes.

Når det gjelder lånegjelda til investeringer er det sjølsagt ikke, slik man kan få inntrykk av i Nordlys lørdag, hver enkelt Tromsø-familie som er kreditor for den. Det bør i tillegg nevnes at det er Tromsø-familiene som nyter godt av investeringene i skolebygninger, helsebygg, idrettsanlegg, tryggere skoleveger, vann-og avløpsanlegg. En fremtidig renteoppgang vil gi økte kostnader for  kommunens låneopptak slik det også gjør for private låneopptak. Tromsø kommune har imidlertid en god finansforvaltning som sikrer at lånebetingelsene er de best mulige.

Som en del av den politiske ledelsen er jeg naturligvis medansvarlig for beslutningene som er tatt. Det er svært god balanse mellom budsjett og drift på de fleste områdene i kommunen, men det betyr ikke at det er en dans på roser i for eksempel skole-, kultur og idrettssektoren. Det skulle gjerne vært tilført mer ressurser på disse feltene. Det gjøres en kjempeinnsats av de ansatte innafor trange rammer. På tross av oppofrende innsats også hos de ansatte i helse & omsorgstjenesten er det strukturelle systemer som forårsaker alt for stort gap mellom vedtatte budsjett og driftsnivå. Et av de største omstillingsprosessene i kommunen noen gang er iverksatt, der heltidsprosjektet, fast ansatte i stedet for vikarinnleie, samording av tjenestene, rasjonelle helsebygg osv er sentrale element.

Den største politiske utfordringa er imidlertid at det stadig kommer underfinansierte oppgaver fra staten til kommunene. Solbergregjeringa prioriterer skattelette til de rike framfor å finansiere de enorme oppgavene kommunene har. Dette er den største trusselen mot de offentlige velferdsoppgavene. I Tromsø har vi dessverre noen partier som applauderer regjeringas politikk.