Tromsø har et svært levende kulturliv. Da jeg flyttet hit i august i fjor, ble jeg enormt positivt overrasket over hvor mye som faktisk skjedde. Som landsdelshovedstad forventet jeg selvsagt noe, men ikke at det nærmest pågikk en festival i uka, flere daglige filmvisninger på cinematek, et drøss med quizzer, konserter, teater og annet som skjer – hele tiden!
Ofte, når jeg deler erfaringa med folk som har bodd her lenge, møtes jeg med en av to responser: Enten «Selvsagt, det er jo Tromsø!» eller «Hæ? Skjer det så mye her da?». For at kulturlivet i Tromsø skal holde seg gående, må arrangementene besøkes. For at arrangementene skal besøkes, må folk vite om kulturlivets løpepuls.
De siste ti årene har Facebook vært plattformen for å finne ut hva som skjer. Men i dag er det knapt noen under 50 som bruker eller ønsker å bruke det. Instagram har større utbredelse, men fungerer likevel ikke så godt til spredning av arrangementer. Glem TikTok! Fra kommunal side, finnes selvsagt Friskus, som jo er laget spesielt for dette. Men dette er en rotete, lite brukervennlig plattform som knapt noen andre enn arrangørene selv bruker.
I 1854 var det en tysk trykker som het Ernst Litfaß. Han oppfant Litfaß-søylen. Helt enkelt er det snakk om en søyle i offentligheten det er enkelt å feste plakater på. Til å begynne med ble de brukt til å spre nyheter og reklame i det tyske offentlige rom, men de spredte seg fort over hele Tyskland og mange av nabolandene, og fungerer i dag som desentraliserte, ikke-kommersielle punkter i offentligheten hvor hvem som helst kan henge opp plakater. Bare i Tyskland finnes det over 50.000, og har du vært i Frankrike eller Østerrike, har du helt sikker sett dem der òg. Enkelte søyler har andre infrastrukturelle funksjoner, som å være 5G-antenner, eller offentlige toaletter.
Tromsø har svært få steder i det offentlig (virkelige) rom hvor man kan informere seg og andre om hva som skjer. Det finnes ingen godt synlige, offentlige plakatsoner (da er de i så fall godt bevarte hemmeligheter), og man er avhengig av en blanding av digitale løsninger og jungeltelegrafen for å orientere seg om hva som skjer.
En «Litfaß-søyle» sier nordmenn selvsagt lite, så jeg foreslår at det settes opp en «kultursøyle» et sentralt sted, for eksempel i den nye Storgata, hvor Tromsøs befolkning enkelt kan finne ut av konserter, festivaler, filmvisninger, diktopplesninger, foredrag og alt annet denne byen har å by på. Det hadde både arrangører og publikum fortjent, og glir rett inn i den øvrige kultursatsingen. Ta kulturlivet på alvor, sett opp søyla!