Mange er så ivrige etter å markere seg selv og å komme med nye og kreative forslag, at de grepene som virkelig monner i boligpolitikken rett og slett glemmes.
Boliglånsforskriften som ble innført i forbindelse med den globale finanskrisen i 2008, er i dag ett av de aller største hindringene for å få hjulpet førstegangsetablerere inn i boligmarkedet. Alle er enige i at hinderet er stort, urimelig, urettferdig og unødvendig – og likevel er det tilsynelatende ingen som virker interessert i å løse denne demningen. Førstegangsetablerere og ungdom med høy inntekt og lav egenkapital, blir taperne. Igjen.
Det var gode grunner til at forskriften i sin tid ble innført. Den globale finanskrisen oppsto som følge av at amerikanske banker tapte mye penger på boligmarkedet, og flere av bankene gikk konkurs. I frykt for at også norske banker skulle gå overende, var det stor forståelse for at bankene måtte kreve økt sikkerhet for sine boliglån.
Derfor oppsto den vanvittige situasjonen at et ungt par som skulle kjøpe seg ei leilighet i et borettslag, både måtte stille sikkerhet for den leiligheten de skulle kjøpe – og også for sin andel av fellesgjelda i det borettslaget de skulle bli en del av. Bankene krevde altså at førstegangsetablererne stilte med «dobbel» egenkapital, til tross for at fellesgjelda allerede på forhånd var sikret av borettslaget.
Verden har endret seg siden den globale finanskrisen. I dag kan ingen påstå at bankene våre lider noen nød, eller er tvunget til å ta unødvendig høy risiko. Til gjengjeld erkjenner de fleste at ett av våre største samfunnsproblemer, er at førstegangsetablerere med god betjeningsevne ikke får mulighet til å komme seg inn i boligmarkedet. Og likevel har ingen vist vilje eller evne til å fjerne dette utdaterte kravet til egenkapital.
Jeg har selv påpekt dette for bankene, som erkjenner at kravet er urimelig. Men bankene kan ikke forventes å skulle være en pådriver for å svekke sikkerheten sin, eller bidra til å øke risikoen for egne tap.
Jeg har påpekt dette for media, uten at responsen og viljen til å sette spørsmålet på dagsorden har vært særlig stor – kanskje fordi selve begrepet «boliglånsforskriften» er så lite sexy at det gir beskjedent med klikk.
Jeg har påpekt dette for politikere, som kunne gjort noe med problemet, uten å oppleve at noen gjør noe konkret for å løse utfordringen – og som kunne ha gjort boligbyggelagene i stand til å hjelpe dobbelt så mange inn i boligmarkedet enn hva vi har mulighet til i dag.
Til gjengjeld har politikerne vært ivrige etter å lansere sine egne forslag på den samme utfordringen og markere seg selv som nytenkende. De vil så inderlig gjerne selv finne opp hjulet.
Debatten om boligpolitikk fremstår som sirkushester som løper i ring rundt i manesjen: Hver enkelt hest utfører imponerende triks, men uten at de klarer å bevege seg så langt bort fra utgangspunktet sitt. Samtidig skal hver eneste politiker som engasjerer seg i boligpolitikken få honnør for sitt engasjement, uten at de dermed fortjener blind applaus.
Anne Berit Figenschau (H) skal ha honnør for engasjementet for å effektivisere reguleringsarbeidet i Tromsø kommune, for det finnes ikke tvil om at den lange saksbehandlingstiden er prisdrivende i et boligmarked der prisene allerede er veldig høye. Men det blir samtidig feil å fremstille utfordringene som om det aller meste løser seg, bare den kommunale saksbehandlingstiden reduseres.
Marta Hofsøy (Ap) skal ha honnør for den innsatsen som gjøres for å oppgradere de kommunale boligene i Tromsø, fordi den bedrøvelige tilstanden her har skapt «smitte» – og dermed har gitt konsekvenser for det øvrige boligmarkedet. Men foreløpig er det vanskelig å se at Ap-regimet har klart å endre så mye av forutsetningene som skal til for å skape et sunt og godt boligmarked lokalt, og Hofsøy svekker sin egen troverdighet når hun lener seg på kontroversielle «sannheter» som er skapt av administrasjonen i Tromsø kommune. At det er regulert så mange tomter at det finnes en «boligreserve» på 8.000 boliger, er én slik høyst tvilsom sannhet.
Både Høyre og Ap skal ha honnør for sin vilje til å legge til rette for ordninger om «leie til eie», som skal hjelpe førstegangsetablerere inn i boligmarkedet. «Leie til eie» er nytt. Det er spennende, og mange aktører tilbyr slike løsninger. Det finnes noen i boligkøen som vil bli hjulpet av dette tiltaket.
Poenget er at så uendelig mange flere hadde blitt hjulpet om boliglånforskriften hadde blitt endret.