Man etterlater ikke en såret kamerat. En voldtatt medsøster, derimot, kan man glatt drite i. Det synes å være kulturen i organisasjonen som altså skal beskytte landet vårt, demokratiet vårt og verdiene våre.

Forsvaret melder nok en gang at de ikke klarer å hamle opp med omfattende seksuell trakassering i egne rekker. Selvransakelsen kommer med det samme, gamle refrenget:

«Det er ikke godt nok, nei.»

«Vi har satt inn tiltak, men de har dessverre ikke fungert etter hensikten.»

«Ett tilfelle er ett for mye.»

Men så er det ikke bare snakk om ett tilfelle. Nesten halvparten av kvinnene i Forsvaret oppgir at de er utsatt for seksuell trakassering. Tallet er tilnærmet uendret fra siste undersøkelse, som ble gjort i 2020. Det tar liksom litt piffen fra visjonene om nulltoleranse, hva enn det ordet betyr i møte med et så omfattende problem.

I mellomtiden har vi alle fått høre sterke historier om nettopp enkeltskjebner. Den mest framtredende er Silje Falmår, som har fortalt NRK om at hun ble utsatt for verbal og fysisk seksuell trakassering under sin førstegangstjeneste, og at hun ikke ble hørt da hun varslet. Da Falmår ble voldtatt av en medsoldat, ble forholdet ikke engang anmeldt til det Forsvaret kaller «sivilt politi», for oss andre kjent som bare Politiet.

Hvilken annen arbeidsgiver ville sluppet unna med ikke å anmelde når en ansatt varsler om en voldtekt? Hvilken toppsjef hadde fått bli sittende når det avdekkes så omfattende ukultur i organisasjonen? Hadde det vært snakk om økonomisk snusk i samme omfang som den seksuelle trakasseringen, ville de ansvarlige vært ute av døra på dagen. Hvor kommer denne stille aksepten fra? En slags kollektiv idé om at «gutter er gutter»? At man skal beskytte det maskulint myteomspunne ved militæret?

At dette handler om (u) kultur, er det vel ikke lenger noen som betviler. Falmårs historie alene burde sendt sjokkbølger gjennom organisasjonen, med dertil passende konsekvenser. Nå er det attpåtil konstatert, svart på hvitt og i påsyn av det ganske land, at hennes opplevelse er langt fra unik – faktisk er det omtrent gjengs å bli trakassert som kvinne i Forsvaret.

De gjentatte beklagelsene fra ledelsen, og forsikringene om at de er på ballen, kommer med en ekkel bismak, når de ikke legger seg fullt så langflate som alvorlighetsgraden skulle tilsi. Det får meg til å lure på om det er noe de ikke har skjønt, eller om de faktisk ikke evner å se hvor graverende disse hendelsene er.

Om så man skulle anse det som guttestreker, umodenhet og manglende sosiale antenner, kan det likevel være god grunn til å ta det på alvor. Det er nemlig alvor i leken. Det kan komme en dag hvor vi som nasjon har behov for litt mer lagånd, samhold og respekt blant soldatene enn det tyder på at de har nå. Dessuten skal de fleste attenåringer som gjennomfører førstegangstjenesten ikke ha en karriere i Forsvaret, men være ansvarlige samfunnsborgere og gode medmennesker i det sivile liv.

En spørreundersøkelse viste nylig at 1 av 3 nordmenn ikke har tillit til at Forsvaret vil klare å rydde opp i situasjonen og forbedre forholdene. Hele undersøkelsen gir i seg selv en ekkel påminnelse om at her er det selvjustis som gjelder, godt hjulpet av hobbyjurister i kommentarfeltene.

Det minner (uten sammenligning for øvrig) om da en viss skistjerne ble tatt for råkjøring og narkotikamisbruk, og mediene nærmest arrangerte folkeavstemning over hvorvidt vi kollektivt skulle «tilgi». Den litt kleine statistikken reduserer saken til et spørsmål om hvorvidt vi skal gidde å ta det på alvor.

Dessuten: At Forsvaret skal rydde opp selv, at problemet skal fikses på bakrommet, og at gutta som har gått over streken skal klare seg med «refs», er nok litt av kjernen i at man ikke lykkes. Debatten må løftes minst et par hakk.

Til syvende og sist handler det vel om verdier, som Forsvaret selv beskriver på følgende måte:

«Men moderne utstyr og godt trena soldatar er ikkje nok aleine. Vi treng gode haldningar og verdiar, og menneske som passar på seg sjølve og andre. Folk som handterer vanskelege val og etiske dilemma. Folk som ser verdien i andre. For om vi skal verne om norske verdiar, må vi òg leve ut desse verdiane.»

Det skal tilsynelatende noe til for å lukke det enorme gapet mellom disse verdiene og de faktiske forhold i Forsvaret. Dagens ledelse har nok en gang bevist at den ikke er rustet for oppgaven.

Det er alarmerende at de slipper unna med å behandle dette massive problemet som om arbeidsmiljøet bare har fått seg en ripe i lakken. Med det framstår det nærmest valgfritt om man skal agere når ansatte blir utsatt for seksuelle overgrep i arbeidstiden.

Når det i tillegg skjer i den organisasjonen som skal verne om våre såkalte verdier, har signaleffekten ødeleggende kraft langt utover Forsvarets egne rekker.