Det er noe nostalgisk over å komme inn i Tromsøhallen senhøsten 2022. Den gjentakende tematikken rundt den nedslitte arenaen som er har overlevd flere generasjoner tromsøværinger, er nå en sak. Vi er mange som har kjent på hvordan gummigulvet har satt sine spor i ankler, knær og rygg.
Sist lørdag var store deler av hallen mørklagt, da jeg kom gående inn. Ikke på grunn av de voldsomme strømprisene som preger både nyhetssendinger og kafébord. Men fordi Tromsø Storm skulle spille hjemmekamp, og dermed kun lyser opp selve spilleflaten for å skape litt ekstra dramaturgi.
Byens største og mest ærverdige basketballklubb har en fin historie. Siden basketball «slo igjennom» i Tromsø på slutten 1970-tallet, har de med jevne mellomrom preget nyhetsbildet, og engasjert et større publikum. Du skal ikke lenger enn drøye ni år tilbake i tid, før over 2.500 mennesker kom inn i den samme hallen som jeg gikk inn i.
Slik er det ikke lenger. Den nevnte lørdagen, samtidig som en av VMs semifinaler i fotball ble spilt, var det drøyt 300 mennesker på plass. Mange av dem trofaste tilskuere som kommer uansett. Sportslig sett har de ofte blitt skuffet de siste årene, og i konkurranse med mye annet har noen falt av underveis.
Ikke siden 1997, da Tromsø Storm het Tromsø Basketballklubb, har de vunnet det som betyr noe innenfor denne idretten. Storm-navnet kom som en følge av TV2s voldsomme satsing på merkevaren BLNO i 2000, som i realiteten ble et luftslott og sendte flere klubber i konkurs da TV-kanalen trakk seg ut.
Uansett navn eller ligastatus, få eller ingen seg bryr seg om seriespillet. Det er sluttspillet, der vinneren tar hjem en kongepokal, som har prestisje.
Sju ganger siden 1997, i 1998, 2002, 2009, 2010, 2011, 2013 og 2016, har klubben vært i en sluttspillfinale, uten å gå seirende ut av den én eneste gang. Det er blitt til å le av, men er selvsagt alvor for dem det gjelder. Ingen kan forvente at Tromsø Storm skal vinne hvert år, men relativt sett har de vært i posisjon mange ganger. Det fremstår fra utsiden som noe tilnærmet en forbannelse.
I 2007 lå alt an til at de skulle vinne. Så ble to av de største stjernene tatt for doping, og laget falt sammen. I 2011 og 2013 skulle de bare fullføre en god sesong gjennom å vinne mot Bærum, men sviktet begge gangene. De er ikke alene om titteltørken. «Storebror» Tromsø Idrettslag har ikke vunnet en tittel siden 1996, da de vant cupfinalen i fotball.
Hver ny importspiller, og hver ny trener sier omtrent det samme, og graver litt rundt i det åpne såret. Sitatet «målet er å vinne kongepokalen,» er standardfrasen som blir sagt. Jeg gjetter på at de tidsnok får vite at det er lenge siden sist.
Noe er imidlertid på gang denne vinteren, etter flere år med ganske middelmådige resultater. De siste to helgene, sist lørdag inkludert, har laget slått de to beste lagene i Norge per i dag. Totalt åtte seiere på rad skaper forventninger, om man vil det eller ikke.
I det kampen gikk i gang møtte jeg en tidligere spiller, og han innrømte at mange rett og slett bare måtte fortrenge det at de ikke klarer å vinne, for på den måten å kunne holde hodet på rett plass. Det ble for mye å skulle tenke på at laget ikke har vunnet på 25 år.
I pausen tok jeg en prat med Ronny Lange, broren til fotballprofilene Roger og Rune. Han spilte på gullaget i 1997, og har siden det fulgt laget tett fra sidelinja. For han er det ekstra spesielt at laget nå gjør det såpass bra, ettersom sønnen, Johannes Rydningen Lange, er kaptein. Lørdag fikk han se at 23 år gamle Johannes ledet an til en 96-88-seier mot bergenslaget Gimle.
Gjennom det kvarte århundret som er gått siden pappa Ronny vant pokalen, har flere spennende profiler kommet fra USA. Individuelt sett har disse vært attraksjoner som har hatt det lille ekstra. Det igjen gjør at mange synes basketball er en spennende idrett å se på.
Jeg anser ikke de utenlandske spillerne som i høst er på plass som like spektakulære som enkelte av de tidligere. Derimot er inntrykket at de er solide, og utfyller både hverandre og de norske lagkameratene. Kanskje det er nøkkelen til suksess?
Ronny Lange dro litt på det, da jeg spurte om det endelig skal lykkes for Tromsø Storm denne vinteren. Han snakket litt om hva slags bør som vil lettes fra skuldrene på ildsjelene som hvert år forsøker å få opp en satsing, i tøff konkurranse med andre som gjerne vil ha sponset akkurat sin klubb i sin idrett.
I april får vi svaret på om forbannelsen brytes. Hvert år som går uten at det skjer, gjør 1997-utgaven stadig mer mytisk og sagnomsust.
– Hvis vi vinner, vil det bety så mye for å kunne drive klubben videre til det neste nivået, sa Ronny Lange til meg.
Inntil den tittelen som betyr noe er i boks, vil identiteten og stempelet som en nesten-klubb stadig vokse seg større. På en nærmest unik måte i Idretts-Tromsø.