MUONIO: – Tror du at du noen gang får konkurrere mot Aleksandr Bolsjunov og de andre russerne igjen?
Spørsmålet stilles helt på tampen av samtalen med Erik Valnes. Han skal tidsnok svare på det som for mange er storpolitikk. Et russisk idrettscomeback blir stadig diskutert i kulissene, men inntil videre har toppledelsen i den internasjonale langrennsledelsen valgt å holde igjen. Heldigvis, kan vi fastslå.
Ikledd en hvit skigenser, joggebukse og slippers lener den Tromsø-bosatte skiprofilen seg tilbake i noe som ved første øyekast ligner en stol for de kongelige. I den finere delen i restauranten på hotell Olos i finske Muonio er det ikke spart på effektene.
Her finner du oppstablet ved og en stor peis som et skille mellom lobbyen og den nevnte restauranten. «Kongestolen» er for ordens skyld heller ikke plassert strategisk ut for at Valnes skal flotte seg noe ekstra på bilder. Den æren får et par finske journalister fra statskanalen YLE som holder på å rigge opp for å intervjue den finske skikongen Iivo Niskanen i den samme stolen en liten time senere.
Det nærmest flyter over av ambisiøse skiløpere i nabolaget. I Muonio, et sted som virkelig lever opp til klisjeen om de evigvarende finske skoger, har det i motsetning til i Tromsø vært full vinter i ukevis. Hit kommer de fra Italia, Tyskland, Tsjekkia og attpåtil så langt unna som Canada. Til og med Petter Northug med sitt nye privatlag var å se.
Muonio kan best beskrives som et liv i en boble. Frokost, lunsj og middag spises på samme sted, der flaggene til de forskjellige landene er plassert ut på bordene. Treningen foregår bokstavelig talt rett utenfor hotellinngangen, der et dusin flaggstenger er plassert.
– Mange har fått opp øynene for denne plassen. Det blir best forhold i verden akkurat nå, og ikke er det så langt fra Tromsø, sier Valnes om den drøyt fem timer lange kjøreturen fra byen han bor i.
For Valnes har løypa også en spesiell betydning. Denne uka er det fem år siden han «over natta» ble et kjent navn i skimiljøet.
Fortsatt ikledd slippersene viser Valnes vei ut på trappa til hotellet. Han peker mot et punkt cirka 30 meter lenger bort, i snøen. Det var der målgangen for et stort sett forglemmelig sprintrenn ble arrangert i november 2018.
Men ikke forglemmelig for Erik Valnes, fordi han slo den russiske verdensstjernen Aleksandr Bolsjunov, en av de aller største profilene i den internasjonale langrennssporten. Der en del innenfor skimiljøet hadde hørt om Valnes, slo de største avisene umiddelbart opp at en ukjent nordmann hadde slått selveste Bolsjunov.
– Det var egentlig relativt lavt nivå ellers i konkurransen, så det handlet jo om finalen der det var en russer som var ganske god. En skalp, sier Valnes som levende beskriver tenningen han fikk av å vinne den gangen.
Langs flaggrekka, der også det norske selvsagt vaier, er det en ledig stang. Der Valnes har vært i Muonio i mange år, har også den russiske delegasjonen vært betydelig i flere tiår. Det nevnes at russerne i enkeltår har hatt en delegasjon på 70 stykker.
Siden krigsutbruddet i februar 2022 har imidlertid Bolsjunov og de andre vært utestengt fra langrennsidretten, og nylig kom det fram at de heller ikke får komme inn igjen i vinter.
For langrenn har dette mildt sagt fått konsekvenser. Bak Norge er det Russland som har vært nærmest å kunne true den norske suvereniteten over tid. Deres fravær gjør igjen langrenn mindre spennende og attraktivt. I en hverdag hvor langrenn har nok med å opprettholde interessen hos folk flest, er dette dramatisk. De kan ikke ta for gitt at «alle» er interesserte, og enklere blir det ikke når russerne er utestengt.
Å skape et fiendebilde eller en sterk rivalisering bygger et voldsomt engasjement i sportsverdenen. Filmer og gode historier skapes på en slik bakgrunn. Det er enkelt å forstå, selv for dem som ikke er interesserte i idrett.
I tilfellet med Norge og Russland må alt dette skyves til side så lenge vårt naboland Russland driver en angrepskrig mot nabolandet Ukraina. I snart to år har et selvstendig land måttet forsvare seg mot en militær stormakt. Invasjonen og annekteringen av de ukrainske regionene er fordømt av FNs generalforsamling, med stemmer fra 143 land i ryggen. Jeg er likevel ikke overrasket over at sterke internasjonale krefter, blant annet i IOC, har antydet at det kan åpnes opp for russisk deltakelse i mesterskap.
Det er heller ikke nytt at de internasjonale topplederne i de aller fleste idretter driter i både folkerett og menneskerettigheter, når det er penger å hente. Tildelingen av fotball-VM er bare et eksempel. Tildelingen av OL, sommer som vinter, har understreket dette ettertrykkelig.
Valnes er klar på at han, i likhet med de fleste av oss andre, mener at krigen må ta slutt før russerne kan komme tilbake inn i idretten. Sanksjonene bestemmes langt over hodene på utøverne, samtidig som det må tas hensyn til ukrainerne. Men han erkjenner at det er annerledes når russerne ikke lenger går rundt i korridorene, eller i de felles løypene alle trener i.
– Det er ikke noe hemmelighet at vi savner russerne i sirkuset, sier Valnes.
Selv omtaler han russerne som mystiske, med tanke på språkbarrieren dem imellom. Noen treningsturer gjennom årene før 2022 ble det likevel med blant annet Bolsjunov. Oftest i stillhet.
Neste store mesterskap er VM i Trondheim i februar 2025. Dit har Valnes åpenbart ambisjoner om å slå fra seg, i likhet med titalls andre norske utøvere. Men kommer russerne?
– Ja, selvfølgelig håper jeg at de får konkurrere så fort som mulig, slår han fast.
Så havner vi tilbake hos det første spørsmålet. Tror Valnes at han får konkurrere mot Bolsjunov, som har fulgt han gjennom karrieren.
– Det er umulig å svare på. Sånn som jeg leser mediene, så er det ganske fastlåst borti der, sier 27-åringen.
Han har etter eget sigende ingen problemer med å holde motivasjonen oppe. Det er tross alt mange gode nordmenn å slå. Som for eksempel trønderen Johannes Høsflot Klæbo.
Han blir eksotisk, men på ingen måte like mystisk for Valnes eller oss andre som en gjeng med russere. Vi får nesten håpe at en svingod svenske eller finne kan komme opp, slik at «savnet» ikke blir så stort.
Norsk langrenn trenger nye rivaler mer enn noen gang. Russerne bør det ikke bli med det aller første.