I vår tilsynelatende fredelige del av verden er samfunnssikkerhet og beredskap igjen kommet på dagsorden og kommunene tar nå grep. Men hva anser politikere og myndigheter for å være de største truslene mot sivilsamfunnet Tromsø? Og hva er den rette strategien for å gjøre Tromsø til en tryggere by å bo i?
I disse dager har Tromsø hatt storfint besøk av den amerikanske ubåten USS «Florida». Og med fint besøk kommer også ministre. Bladet Nordlys skrev nettopp på lederplass om «forsvarsbyen Tromsø». Men vil vi som Tromsøboere føle oss tryggere om det anlegges en base i byen for å betjene den amerikanske ubåtflåten i nord?
Alliert nærvær kan nok virke betryggende, men det kan da ikke være en gjennomtenkt idé å plassere amerikanske marinefartøy tett opp til en stor befolkningskonsentrasjon som Tromsø utgjør. Ubåtene har langtrekkende våpen om bord, og fra russisk side vil det i en konflikt være første prioritet å slå disse ut.
Erfaringene fra Ukraina er at russerne bryr seg minimalt om å skjerme sivilbefolkninga når de angriper med droner og langtrekkende missiler. Derfor må problemet til Tromsø havn med å få til etableringer i Tønsvika løses på en annen måte enn å etablere en marinebase for USA der. Mangelen på leietakere i på havneterminalen kan heller ikke løses ved å etablere en militær kommandosentral i lokalene.
I media kan en lese at det er en dialog med Tromsø kommune og regionen om hvordan man «skal legge til rette for Norges forsvar og samarbeid med allierte». Forsvarsministeren sier at det er betryggende og naturlig at Tromsø i kraft av å være arktiske hovedstaden er villig til å påta seg et ansvar. Men er sivilsamfunnet invitert inn i den diskusjonen?
Det var ikke tilfeldig at kampflybasen i Bodø flytta ut av bysenteret. Kampflybaser er i stedet anlagt på Ørlandet og Evenes, med god avstand til større befolkningskonsentrasjoner. Nordkommandoen for NATO er for lengst flytta ut av Oslo by – og lagt i betryggende avstand fra nordområdene (Norfolk, Virginia i USA).
Troms er og har lenge vært et forsvarsfylke. Og kanskje kunne Tromsø heller følge et annet spor og styrke sin rolle som en fredsby – i ei tid som oppleves sikkerhetsmessig truende og vanskelig for mange?
Tromsø har gjennom flere tiår opparbeidet seg både tradisjoner og kunnskap som viser at Tromsø er en fredsby. Det var ikke tilfeldig at Sovjetunionens president Gorbatsjov ble invitert til fredssamtale ved Universitet i Tromsø, i den urolige tida etter Berlinmurens fall. Geir Lundestad, senere direktør for Nobelinstituttet, var en drivkraft her.
Rektor og KrF-politiker Ole Danbolt Mjøs må vi ikke glemme. Hans utrettelige arbeid for å bruke Universitetets kompetanse til å styrke fredsarbeid, resulterte i et Fredssenter, og et masterstudium i «Peace and Conflict Resolution». Samarbeid som kunne føre til lavspenning mellom Norge og Russland kom raskt på dagsorden, særlig på fagområdet helse og medisin.
UNN og UiT hadde et langvarig samarbeid med Arkhangelsk for å styrke helsetjenester i Nordvest-Russland. I tillegg har helsepersonell i Tromsø i en årrekke stilt opp og deltatt i utallige helseteam. Og sivilsamfunnet i Tromsø fulgte opp: Mange husker Margot Lorentsen sin innsats for å organisere hjelpesendinger til Murmansk-regionen da sammenbruddet i Sovjetunionen førte til stor nød for befolkninga på andre sida av grensa. Og venstremannen Erling W. Nilsen hadde planer om å bygge en fredsvarde på toppen av Fløya, der en stein fra hvert land i verden skulle minne oss på vårt ansvar for å sikre freden.
I dag er situasjonen sterkt preget av Russlands angrepskrig mot Ukraina, fulgt av sanksjoner mot Russland og Ukraina sitt legitime behov for hjelp i form av våpen, helsetjenester og penger. Store deler av den vestlige politikken går også ut på å isolere Russland og å bygge opp militær kapasitet til å motstå et eventuelt russisk angrep på områder som av Putin-regimet anses å være en del av det gamle Sovjet-imperiet.
Men dette er ikke Norges eller Nord-Norges situasjon: Vi kan ikke late som om nabolandet Russland ikke eksisterer, og av hensyn til verdens matvaresituasjon må vi videreføre samarbeidet med Russland for å forvalte fiskeressursene i Norske- og Barentshavet.
Som fredsby kan Tromsø bidra til å dempe kald-krigsstemninga, og invitere til debatter og aktiviteter som fremmer fredelig sameksistens og på sikt en tillitsbasert nedrustning. Vi må faktisk gjøre forberedelser for å forvalte en fredssituasjon som forhåpentligvis vil komme om ikke så lang tid. Og vi kan ikke bare sitte og vente på at «de der oppe» skal gjøre jobben alene, eller assistert av militære eksperter.
Uten press og engasjement nedenfra vil den globale våpenindustrien og dens støttespillere heie fram en ny kald krig i Europa, og disse kreftene vil motsette seg løsninger som peker mot fred og samarbeid for å løse de presserende, globale klimautfordringene. Å reise en fredsvarde på Fløya er et beskjedent signal og uttrykker et håp om at konflikter må kunne løses på annen måte enn ved våpenbruk.