Onsdag 1. juni kunne iTromsø fortelle historien om hvordan den utskjelte beslutningen om å stenge Skippergata for trafikk i fjor sommer egentlig gikk til.

Vedtaket, som fikk flertall med knapp margin, var et resultat av et høyt spill fra Arbeiderpartiets side, som endte med at byens største parti skled på bananskallet i spektakulær tegneserie-stil.

Ingen i Arbeiderpartiets kommunestyregruppe trodde at forslaget ville få flertall – selv om Ap stemte for. Senterpartiet og opposisjonen var nemlig imot, og førstnevnte hadde åpenbart fått klarsignal til å gå imot egen flertallskonstellasjon i denne saken.

Fra Ap-hold så det dermed ut som at de kunne slenge ut et symbolsk kjøttbein for å kjøpe seg noen billige poeng hos sine samarbeidspartnere i SV og særlig MDG, uten at det ville få praktiske konsekvenser.

Slik skulle det ikke gå.

Ved en «inkurie», som det gjerne heter når noe har gått uforklarlig galt uten at noen vil ta ansvar for det, gikk forslaget gjennom. Årsaken var at Sp stilte med en vararepresentant, riktignok en erfaren politiker med fartstid fra Stortinget og det hele, som forsvant fra salen i det avgjørende øyeblikk: Selve avstemmingen.

I tillegg skjedde det ulykkelige, for en politiker fra partiet Nei til Bompenger, at hun stemte for det diametralt motsatte av egen overbevisning.

Det er ikke første gang at slike fadeser skjer i politikken, og det blir langt fra den siste. Det skjer til og med i nasjonalforsamlingen sørpå fra tid til annen. I 2016 presterte for eksempel samtlige av Venstres representanter på Stortinget ved en feil imot foreslåtte endringer i reglene om norsk våpeneksport, selv om partiet var for. Forslaget kunne gått gjennom om representantene hadde hatt tunga rett i munnen. Daværende partileder Trine Skei Grande måtte rykke ut i rikspressen og ta på seg ansvaret for bommen.

At det skjærer seg i stemmegivninger av og til er nærmest uunngåelig, både nasjonalt og lokalt. Dette er i de aller fleste tilfeller ærlige feil, og i grunnen er det smått imponerende at det ikke går galt oftere. Parlamentet, og i Tromsøs tilfelle kommunestyret, kverner seg gjennom store mengder komplisert materie i løpet av et møte. Det er vanskelig å henge med enkelte ganger, særlig i tilfeller der det skjer reell politikkutforming underveis. Dette skjer gjerne i saker der flertallspartiene tar til seg innspill og forslag fra opposisjonen.

Som politisk journalist, med over gjennomsnittet interesse og innsikt i saker som behandles, har jeg fra tilskuerplass flere ganger tenkt at jeg håper politikerne vet hva de stemmer på, for selv har jeg rett som det er falt av og bedt om protokollen. Noen ganger tar erfarne politikere ordet i kampens hete og sier nettopp det: Har alle nå skjønt hva de stemmer på? Bør endelig forslag til vedtak leses høyt kanskje?

Men, og dette er viktig, dette er bare én side av denne saken. Den andre delen er det politiske, forsøksvis utspekulerte, spillet som foregår både innad i, og mellom partier i posisjon og opposisjon. Dette er heller ikke uvanlig, tvert imot.

Det er faktisk beint fram vanlig at særlig store partier som Ap og Høyre, som er avhengig av småpartier for å danne flertall, er overbærende og uttrykker mild støtte til samarbeidspartnere i saker de vet ikke har nubbesjanse at får flertall i parlamentet.

Andre ganger må det svelges kameler og kjøres rått spill, som den gang Erna Solberg ville ofre viktige deler av kvinners selvbestemmelse i abortloven, for å beholde KrF på blå siden, og ved dette beholde statsministerposten.

Det er i slike sammenhenger at Otto von Bismarcks nå så forslitte uttrykk kommer til sin evig aktuelle bruk: At den som vet hvordan pølser og politikk blir til, vil aldri igjen få seg en god natts søvn.

Uansett hvor komisk det er å se på politikere som tror de er så lure at de ender opp med å lure seg selv, er det ikke særlig festlig når det skjer i tilfeller som får store, synlige og praktiske konsekvenser for et flertall av innbyggerne. Det er tross alt snakk om en hovedinnfartsåre fra brua og inn til sentrum av byen.

Når slikt spill feiler, så er det ikke en «ærlig feil», som i stemme-blundere. I Skippergata-saken har Arbeiderpartiet i Tromsø tvert imot spilt meget høyt i en allerede før vedtaket svært omstridt sak som hadde skapt voldsomt engasjement hos folk, der det politiske flertallet mot stenging hadde meget knapp margin.

Velgerne tar ikke slikt med humør. Det kommer tydelig fram i blant annet kommentarfeltet under iTromsøs artikkeldeling på Facebook. Nå er slike kommentarfelt sjeldent noen gjenspeiling av den brede folkemeningen, men i saker som denne er de likevel en grei temperaturmåler og pekepinn.

Det er ikke rart at folk blir forbanna. Når politikkens svakheter blir avslørt på dette viset, og «det ansvarlige styringspartiet» står med buksa nede, så ser det ikke pent ut.