Det var mellom Cuiabá og Campinas det skjedde. Jeg var på vei hjem fra et besøk hos en brasiliansk storbonde, og dumpet ned i sete 7C, klar for en blund. Det skulle det ikke bli noe av, for inn på 7A kom det en for meg uvanlig fyr og satte seg. Han var sikkert nærmere to meter, slank og vakker, kun iført en bitte liten blålilla kjole og de høyeste hælene jeg noen gang hadde sett.

Det var i sannhet litt av et syn. Trettheten var med ett borte, observatøren i meg hadde våknet. Nå er det ikke slik at jeg så en transperson for første gang, jeg er vel kjent med fenomenet. Jeg vokste tross alt opp med Great Garlic Girls. Ikke har jeg noe problem heller med at folk som ikke kjenner seg hjemme i sitt eget kjønn gjør noe med saken – det støttes. Jeg hadde bare aldri kjent dameparfymen fra en mann på min størrelse før, eller følt hans bare legger oppetter mine.

Kjoleermene var litt sånn skråklipt, de var verken korte eller lange, stoppet like nedenfor albuen. Fram stakk hårete, muskuløse underarmer, og i de store hendene holdt han mobilen. Hele flyturen gikk med til å spille et slags skytespill på mobilen. Den åletrange kjolen kledde den slanke kroppen godt, selv om den kanskje var i korteste laget. Det ville jeg syntes uansett fysisk kjønn – tror jeg i alle fall. Jeg kan i hvert fall spare meg for shorts på fly, det er sikkert.

Jeg innrømmer lett at min reaksjon var av det provinsielle slaget, for jeg klarte liksom ikke å la være å gløtte bort på ham. Det gikk faktisk så langt at jeg tok opp notatblokka mi, som jeg ofte gjør når jeg opplever noe utenom det vanlige, og begynte å skrive ned hva jeg følte og tenkte. Denne i ettertid pinlige seansen tok ikke slutt før serveringen startet, og flyverten spurte: Bebida senhora?

Det er portugisisk for «Drikke, frue». Min sidekvinne svarte: «Coca Zero, por favor». Beskjemmet la jeg bort blokka. Måten flyverten spurte på, hvor hun med den aller største selvfølgelighet viste at hun skjønte at hun hadde med en kvinne født i en mannskropp å gjøre – som jo er hele poenget med transkjønnede – sto i voldsom kontrast til han idioten som satt og smugtittet over notatblokka si.

Det ble en slags oppvåkning. Jeg følte meg som en slags homofob hjerne i en liberal kropp, eller omvendt … eller noe slikt. Jeg føler i alle fall at jeg ble et bedre medmenneske etter denne episoden, på den måten at jeg slutta helt å gjøre noe nummer ut av måten folk velger å uttrykke sitt indre kjønn på. Helt til nå.

Jeg har nemlig behov for å diskutere den nyoppståtte trenden der folk skal indikere med hvilket pronomen man vil bli omtalt eller tiltalt. En god del mennesker har nemlig lagt til, enten på sin e-post-signatur eller på sine profiler på sosiale medier, at de er han/ham eller hun/henne, eller alle fire. Dette skal være en slags solidaritetshandling med transkjønnede personer, som ofte må presisere hvilket kjønn de er, fordi det ikke er åpenbart ut fra navn eller bilde.

Begrunnelsen er at når alle oppgir sitt foretrukne pronomen, bidrar det til normalisering. Vel, jeg avviser ikke tanken fullstendig, men sliter likevel med å følge logikken. For jeg skjønner ikke at det bidrar til normalisering av kjønn og seksualitet at jeg plutselig skal begynne å understreke til alle og enhver at jeg skal omtales som han/ham (pluss for at objektsformen lever, det skal bevegelsen ha).

Det er i det hele tatt en fare for at den store kampen for rettigheter og likestilling for folk med andre legninger enn den hegemoniske heterofilien – en kamp svært mange i vårt samfunn støtter – skal bli så insisterende i all sin liberalitet, at den feiler på nettopp normalisering. At kjønn blir så komplisert og politisert at det skaper berøringsangst. Jeg merker det godt når jeg skriver denne teksten, for jeg er livredd for å skrive noe feil.

Før var jeg bare en mann. Så ble jeg en heterofil mann. Nå er jeg blitt en cis – som er et uttrykk fra latin som indikerer noe sånt som «på denne siden», i motsetning til «trans», som indikerer «på den andre siden». En cis er altså en person som mener at ens fysiske kjønn er i overensstemmelse med den mentale representasjonen. En transe opplever ikke slik kongruens.

Jeg er ikke så veldig gira på å være en cis. Jeg må innrømme det. Jeg trenger for så vidt ikke å være en mann heller, det holder lenge å være en person. Jeg trenger heller ikke å rope til verden at jeg elsker kvinner, jeg vil for så vidt gjerne forbeholde meg retten til å elske hvem jeg vil. Og kle meg som det passer meg.

Det er nok likevel en stund til jeg kan komme i kantina til Troms Kraft, i miniskjørt og pumps, uten at folk reagerer, og kanskje sier «hva er det med ham» i stedet for «hva er det med henne». Men veien er trolig kortere gjennom god, gammeldags folkeopplysning og oppdragelse, enn ved å arbeide for at det som skal være en selvfølge blir alt annet enn det.

Så derfor, inntil noen overbeviser meg om noe annet, stopper min signatur med navnet. Så får folk tro hva de vil.