10. oktober er altså dagen da vi alle skal gjøre en felles innsats for den psykiske helsen vår, under emneknaggen #lagplass. Det gjør meg sprø (pun intended).

Ikke bare fordi den kunstige kløften mellom fysisk og psykisk helse har holdt stand nok et år, men fordi en statlig informasjonskampanje preget av effektmakeri fremstår ganske håpløs i denne sammenheng. Årets budskap er at vi skal være mer inkluderende, og at det skal redde liv.

Visst trenger vi hverandre. Visst skal vi løfte blikket, og visst skal vi lage plass. Visst skal vi se våre medmennesker, og visst skal vi si ifra når det blir for tøft og vi trenger hjelp. Men hva så?

Her er noen fakta hvis vi først skal snakke høyt om dette mystiske fenomenet psykisk helse: Ved inngangen til 2023 sto over 12.000 mennesker i kø for psykisk helsevern i Norge. Det er 3.000 flere enn 2 år tidligere. Svært mange av dem er barn og unge.

De fleste psykologene Helse Nord har avtale med, har en ventetid på ett år eller mer. Alle de som venter, har pårørende som også påvirkes av ventetiden. I mellomtiden tar om lag 650 mennesker sitt eget liv i Norge, hvert år. Det er rett i underkant av to selvmord om dagen.

Det fremstår som at det i hovedsak er tre måter å få psykisk helsehjelp på:

1) Bli så syk at du har behov for akutt livreddende hjelp

2) Vent pent i kø et par år eller

3) Pung ut fra egen lomme. Ingen av alternativene er spesielt inkluderende.

Gode råd for «psykisk hverdagshelse» virker malplasserte i en tid hvor det offentlige helsetilbudet er skåret til beinet og så mange lider mens de venter på hjelp.

Det er også et paradoks at en kampanje som legger vekt på å stå sammen og hjelpe hverandre, i praksis oppfordrer til økt individualisering ved å peke på hva du som enkeltindivid kan gjøre for at du og dine skal holde dere psykisk friske og unngå denne abnorme køen.

Og det kan være et farlig fokus. Tanken om at pasienten bare har seg selv å takke er nemlig mye mer nærliggende når det er snakk om mental helse. Det er en gjengs oppfatning at mens fysiske skader alltid krever behandling, kan det med psykiske problemer være nok å «gå i seg selv».

Jeg kan godt smile til naboen, jeg. Men et smil kurerer ikke depresjon noe mer enn det kurerer blindtarmsbetennelse. Unge mennesker begår ikke selvmord fordi de har for lite mindfulness i hverdagen. Man kurerer ikke angst med litt frisk luft. Det blir som at «Rosa sløyfe»-aksjonen mot brystkreft skulle handlet om at kvinner bør stumpe røyken og spise mer blåbær.

I samme slengen begår man det kunststykket å avpolitisere en sak som i aller høyeste grad er politisk. «Vi har alle et ansvar for å lage plass til flere,» heter det i årets kampanje. En kampanje som for øvrig er finansiert over statsbudsjettet og arrangert av Helsedirektoratet. Men strengt tatt er det vel noen som har mye større ansvar enn andre? Se for deg at tarmkreftpasienter døde i hopetall i behandlingskø, mens myndighetene kjørte kampanjen «vi har alle et ansvar for å forebygge tarmkreft – server vegetarmat neste gang du har middagsselskap!».

Verdensdagen-kampanjen har imidlertid rett i at ensomhet dreper. Det er vitenskapelig bevist. Det er farligere å være ensom enn å røyke 15 sigaretter om dagen. Antall ensomme nordmenn er økende. Mange kaller det en epidemi. Men heller ikke ensomhet kan egentlig kureres ved å smile til en forbipasserende eller ringe en venn du ikke har snakket med på en stund. Også ensomhet er politisk. Det er et betydelig samfunnsproblem som har sine strukturelle årsaker.

Rasisme skaper ensomhet. Vold skaper ensomhet. Et helsevesen som svikter skaper ensomhet. Stigmatisering av syke og uføre skaper ensomhet. Og så videre.

Det kommer med en merkelig bismak når vi brenner av ressurser på å oppfordre hverandre til å smile mer for å forebygge sykdom, mens det mangler penger til å redde dem som er i ferd med å dø av de samme sykdommene.

I mellomtiden venter tusenvis av mennesker på noe mer enn fine kampanjer og snasne slagord.