Det snakkes igjen om nytt kulturhus i Tromsø. Saken er ikke ny, det er noen år siden det eksisterende kulturhuset sto ferdig, og i mellomtiden har det skjedd mye. Men selv om behovet er der, vil debatten som vanlig føre til harde fronter mellom forkjempere og motstandsfolk. Det er få saker som engasjerer mer enn penger til kultur. Og særlig kulturhus.

Denne erkjennelsen slo meg da jeg passerte kulturhuset Flammen i Nittedal her om dagen. Jeg skulle på ski, og sikta meg inn på et sted som løfta meg over Oslo-tåka. Flammen ligger like ved veien, og ser veldig nytt og fancy ut. Det gjør ikke Nittedal og Åneby og Hakadal og de øvrige stedene i egnen, de fremstår først og fremst som små sovebygder i utkanten av Oslo, med grei togforbindelse inn til byen for arbeidende folk.

Det var kanskje derfor jeg lot kommentaren falle: «Det mangler ikke på kulturhus her, i alle fall». Det var en slags oppfølger på en føljetong som gikk i norske finansaviser for en tid tilbake, der noen åpenbart mente at det var enkelt å regne seg fram til at norske kommuner hadde forregnet seg totalt på kulturhus, og at vi hadde med en epidemi å gjøre, hvor megalomani var diagnosen. Og det kunne, ved første blikk, virke som om det var noe uforholdsmessig ved proporsjonene til Flammen.

Min sleivete kommentar ble heldigvis plukket opp av min kloke sidekvinne, som hadde et helt annet perspektiv. Hun så Flammen som et uttrykk for optimisme og livskraft i Nittedal, som en djerv handling av politikere og ildsjeler som vil bygge samfunn og samhold. Rett og slett et tegn på sivilisasjon, mente hun. Hvorfor skulle et slikt formål skulle være en mindreverdig mottaker av offentlig midler?

Jeg tok poenget, og angret meg. Det var både utenkt, sentralistisk og elitistisk sagt. Som om man ikke trenger kulturhus her ute på «bygda». Eller – man må gjerne ha kulturhus, men trenger det å være så fint? Like fint som inne i byen, liksom. Jeg tør nesten ikke grave mer i mitt eget tankegrums – det er ikke alltid man skal til bunns i ting, selv ikke i sitt eget dyp.

En trenger ikke være forsker for å forstå noe av det som ligger til grunn for kritikken mot satsing på kulturhus. Det ses på som et sted for de få, for den såkalte kultureliten. Et sted der sosieteten skal flotte seg for hverandre, hvor man skal se og bli sett, og hvor kulturuttrykkene er såpass utilgjengelige at vanlige folk føler seg fremmedgjort. En perfekt arena for å utkjempe nok en verbal kamp om det økende gapet mellom om eliter og ikke-eliter i Norge.

Men er det egentlig en veldig forskjell mellom samfunnshus, som dette landet er breddfullt av, og kulturhus? Da jeg var yngre var det et yrende liv i bygdelagene i midtfylket, det ble arrangert fester og revyer og basarer i samfunnshusene, det var her man samlet seg og hentet energi og identitet. Nå er det dessverre mørkt og tomt i mange av husene, ildsjelene er borte, folk ser på tv.

Økende passivitet, og manglende vilje til å bidra til fellesskapsprosjekt og samfunnsbygging, er en av vår tids store utfordringer. Individualismen har gode kår, og truer hele vår samfunnsmodell. Uten frivilligheten og det vi kaller sivilsamfunnet er vi ingenting. Derfor må man gjøre det man kan for å unngå å undergrave motivene og drivkraften hos de menneskene som fortsatt ser det som sin oppgave å bidra til at folk skal møtes og oppleve fine ting sammen.

Men det er mulig man med hell kunne latt det noe flytende begrepet kultur ligge, og heller bygge samfunnshus, også i byen. Man prøver seg jo av og til med en omskriving til «storstue», men det hjelper ikke stort, for det er så lett å tenke at storstuer er for storkarer, og da er vi like langt. Men samfunnshus kan muligens være en grei erstatter.

En stor forskjell mellom dagens kulturhus og de gamle samfunnshusene er at sistnevnte var enkle konstruksjoner, bygd på dugnad av lokalt innsamlede midler. Kulturhuset i byen er en helt annen type bygg, og reises ved hjelp av felleskassen. Jeg tenker at et bygg som skal romme hundrevis av mennesker, og være en arbeidsplass for mange, er uegnet til å oppføres på dugnad. Men at det finansieres av hele befolkningen, via skatteseddelen, setter selvsagt ekstra store krav til utformingen av innholdet.

Men selv om jeg tar til orde for å snobbe ned kulturhusene og tenke samfunnshus i stedet, så vil jeg likevel utfordre kulturkritikerne. Om alt var forståelig ved første øyekast, og iørefallende ved første tone, hvor interessant er det egentlig? Er det ikke bra å bli utfordret? Er det ikke sunt å måtte strekke seg for å forstå et budskap? Er det ikke i menneskets natur å søke ny innsikt? Har vi ikke behov for å kjenne på ubehaget – om ikke annet for å gjenkjenne det behagelige?

Liv Ullmann sa en gang omtrent dette: «Kunstens oppgave er å minne oss på hva det vil si å være menneske». Hvis kunsten klarer dette, så spanderer jeg gladelig et hus hvor livet kan utspilles. Kall det hva du vil.