– Eline, jeg visste ikke at du var så fordomsfull!
Det var mamma som sa det til meg, noe som egentlig gjorde det enda verre. Vi satt i kjellerstua i mitt barndomshjem og så på The Voice sammen, en favorittaktivitet vi en sjelden gang har tid til som mor og datter, der vi tar et glass vin og kommenterer fritt det vi ser og hører.
En ung lovende sangfugl sto på TV-en og sa at han sang til Gud. Herregud, sa jeg, og himlet teatralsk med øynene, en sånn klassisk tenåringsfakte jeg aldri ble kvitt. Stemmen var guddommelig, likevel hadde jeg lyst til å spole.
– Han er jo født inn i et trossamfunn, som han ukritisk lever blindt i. Sånne gladkristne kan man ikke stole på, sa jeg, litt ekstra småkjekk som ofte er effekten jeg får når hjernecellene får en halv promille.
Mamma vet hvor påståelig jeg kan være, så hun sa ikke noe mer, lot det bare henge i luften til en ny deltaker kom på som vi kunne snakke om. Men noe i meg klarte ikke helt å slippe det mamma hadde sagt. Kanskje er jeg ikke så åpensinnet som jeg har trodd. Hadde hun rett? Er jeg fordomsfull?
Æsj, fordomsfull. Det er et stygt ord – å dømme andre basert på antakelser, fordi man ikke vet bedre. Å være fordomsfull er med andre ord ensbetydende med at man er litt dum, og det er det vel ingen som vil proklamere høyt og tydelig at de er. Likevel går vi alle rundt i all hemmelighet med en liten, dum fordom eller to godt stappet ned i baklomma.
Folk med ME er late, de som møter veggen er svake, folk med sosial angst må bare ta seg sammen, tjukke folk har bare seg selv å takke, fødende nå til dags er sutrete og kravstore pyser. Det er bare å velge og vrake, det er nok å ta av.
Selv om jeg ikke mener det, har jeg hatt, og har, mange fordommer selv. Jeg har mest sannsynlig flere enn jeg er klar over, for de fleste andre har jeg ikke lagt merke til før jeg har møtt meg selv i døra, som jo alltid er et trivelig gjensyn.
Jeg skjønte det da jeg krøp på gulvet på vei mot badet, dragende på et lammeskinn med babyen min på, at jeg hadde vært dum. Jeg hadde hørt historier om dramatiske fødsler og kvinner som satt igjen med traumer, men jeg trodde ikke det ville skje meg. Jeg som var så sterk. Dette skulle gå bra, de skumle historiene gjaldt noen andre.
Men så ble det voldsomt og blodig, kjøttet revnet og jeg besvimte. Jeg, som skulle gjøre som min tøffe bestemor, ikke si et pip under hele fødselen, hylte som et vilt dyr. Og nå kunne jeg ikke bære mitt eget barn. Andre mødre var på kafé og sendte bilder, jeg krøp på gulvet. Det jeg hadde trodd var et spørsmål om sterk eller svak psyke, viste seg å handle om hell og uhell.
Mitt andre møte med meg selv og mine fordommer var på infeksjonssengeposten på UNN. Jeg kjente mange som hadde møtt veggen, men jeg tenkte at det bare var et slags kodeord for «jeg trenger en pause». Det var noe svakelig over det, syntes jeg, en fallitterklæring der man bare legger seg ned og spiller død fordi man ikke gidder mer. Det ville aldri skje meg, det var jeg sikker på.
Men nå lå jeg der innlagt med selvpåført viral hjernehinnebetennelse utløst av stress. Jeg, som alltid hadde tenkt at det å «lytte til kroppen sin» var noe vegansk yoga-svada man måtte ha dreads for å gjøre, lå der nå som en idiot med et stort veggavtrykk i fleisen.
Senere, da jeg fikk utmattelsessyndrom som følge av betennelsen, klarte jeg ikke å skjerpe meg og ta meg sammen, slik jeg i all hemmelighet hadde tenkt at folk med ME burde gjøre. Jeg klarte kanskje å ta meg en dusj på en god dag. Klarte kanskje å synge nattasang for sønnen min. Dumme, dumme meg som hadde tenkt at jeg var for sterk til å bli syk. For en absurd tanke.
Hjernen tar snarveier, vi sorterer, trekker slutninger basert på våre egne opplevelser. Det er lett å la seg lure av seg selv. Har man alltid spist hva man vil og fortsatt er tynn, er det lett å tro at andres lubne lemmer utelukkende er selvforskyldt. Har man aldri sett veggen, er det vanskelig å tro at noen kan løpe rett inn i den.
Kanskje var det bare til pass for meg som tidvis lider av besserwisser-syndromet, rett og slett fordi jeg ikke vet bedre, at jeg fikk meg et heidundrende fødseltraume og et hardt møte med veggen. Kanskje var det dét som måtte til. For mamma hadde rett: Jeg har mine fordommer.
Så er det bare å krysse fingrene for at jeg blir kvitt dem før jeg møter meg selv i døra nok en gang. Meg som gladkristen ville ikke tatt seg ut.