Det har i sannhet vært en forunderlig sommer. Den er ikke engang over, vi nordlendinger går på sjuende uka med sommerdager som ellers bare er østlendinger forunt. Det er en sånn sommer som kommer til å skrive seg inn i minnene til folk på linje med snøvinteren i 1997. Ikke minst på grunn av de utenomsportslige begivenhetene i politikken, som -rent sportslig sett- mest av alt ligner en alvorlig massevelt i Tour de France.

Med mindre det skjer noe ytterst spektakulært, og her må det tas all mulig høyde og forbehold om at det kan skje, så vil valgkampen 2023 huskes for dette: Politisk kameraderi, aksjekjøp i Økokrims søkelys og et godt, gammeldags tjuveri. Av våre godt påskjønna stortingsrepresentanter. I Norge, det fremste blant likeland i De Forente Bananrepublikker. Det er så sprøtt at det nesten er artig, særlig når været er så fint.

Så sprøtt at Moxnes’ fall ble fanget opp helt borte i junaiten, av ikke mindre enn den politiske prestisjeavisen Politico. De amerikanske journalistene publiserte til og med en liste med de pinligste avgangene i europeisk politikk til hans ære. Vi må helt tilbake til sommeren 2022, og hvalrossen Freya, for å skilte med slik internasjonal oppmerksomhet.

Artig er det også at Nord-Norge ser ut til å vinne på den politiske massevelten. For å se så lyst på det må ikke bare solen skinne, man må også glatt overse skadene på demokratiet, og Norges om mulig viktigste kapital (utenom oljepengene selvsagt): Tilliten. Men nå har vi jo meldt oss inn de De Forente Bananrepublikker, så da kan vi gjerne ta med oss oppsidene sammen med dagens andre kroneis. Det er dessuten utmattende å være forarget, fortørnet og skuffa når det er så varmt.

Farsen har nemlig spilt seg ut sånn, at vi har fått enda en ny partileder nordfra. Bjørnar Moxnes forsto til slutt at Rødt, partiet med landets mest pietistiske velgerbase nest etter KrF, ikke kunne stå seg med en tjuv til partileder. Inn som ny partileder kom Marie Sneve Martinussen fra Finnmark.

Sneve er riktignok innvalgt fra Akershus og bor i Moss, og kaller seg til overmål mossing. «Det er brainfuck egentlig», som hun selv sier det til VG. Det kan vi se gjennom fingrene med, nå som det nesten er badetemperatur også i vannet her nord, men mest fordi hun sier at vi tydelig skal få merke at hun er nordfra. Forhåpentligvis gjennom politikken, og ikke bare i kjeftamentet, som hun allerede har fått oppmerksomhet for. Inntil videre får vi tro det. Både kjeften og engasjementet har hun tross alt fått fra oppveksten i en fiskerfamilie i Kirkenes.

Men altså: Ola Borten Moe. Skal si regjeringen bjudar på, her skal det for all del ikke gå tomt for skandaler. Den aksjeporteføljen og timingen var så overordentlig feil at vi ikke rakk å falle av fluktstolene før han var ute av regjeringskontorene og Senterpartiets toppledelse.

Det som skjer i Senterpartiet om dagen er interessant, ikke minst for oss nordlendinger. Etter Borten Moes avgang i vanære har Sandra Borch seilet opp som brennaktuell kandidat til nestledervervet i Senterpartiet. Om hun blir det, må vi kunne håpe at det har noe å si for litt bredere lag av befolkningen enn kun nordnorske bønder. Vi har ikke glemt de veimilliardene hun lovet.

Nå teller vi altså partiledere fra Finnmark i de to partiene ytterst til venstre i politikken, og kanskje en fremtidig Sp-nestleder fra sjølvaste Troms. Det er slett ikke å forakte, uansett hvor man måtte stå politisk. For det er ganske naivt å tro at hvor man kommer fra ikke har noe å si for hva man er opptatt av. Det har jo denne sommeren illustrert til det fulle: Folk er seg selv nærmest, også de som styrer landet.

For det må da kunne forventes at denne intimsonen strekker seg et myntkast utenfor lommeboka. I alle fall nå, som det er så fint vær.