Havfisketurisme er ei næring som har vært i god vekst i mange år. Med opplagte unntak i pandemiårene, har det vært ei næring som har bredt om seg og vokst langs kysten vår, ikke minst her i nord.

Isolert sett er det helt topp. Vi trenger arbeidsplasser og aktivitet og den voksende turismen i nord, nå også om vinteren, har vært kjærkommen for særlig små kystsamfunn, med ringvirkninger i flere ledd av næringslivet. Men vi kan ikke la dette gå på bekostning av fiskeressursene våre, eller allmenningen, vårt felles eie. Da sager vi i grenen, enn si tofta, vi sitter på.

Denne uken la Tolletaten frem en rapport som viser tall over grensebeslag av ulovlig utført fisk. Rapporten har vært behørig omtalt i Fiskeribladet. Tallene som ble lagt frem er dyster lesning. Hittil i år har Tolletaten beslaglagt 3.178 kilo frossen fiskefilet, som er stort sett ryggfileter. Omregnet i rundt fisk, altså med hode og innvoller, anslås dette å være cirka 10 tonn fisk. Tallene er økende. Under pandemien var sågar tallene de samme i de små vinduene det åpnet igjen.

Dette er altså kun snakk om det som er beslaglagt, via stikkprøver på grensen. Hva mørketallene er, kan man bare spekulere i.

Det har heldigvis, med rette, vært en innstramming i regelverket rundt havfisketurisme. Man har gått litt ned i antall kilo filet som er lov å ta med ut av landet, og man har ikke lenger lov å ta med en såkalt troféfisk i tillegg, slik ei syk ordning tillot tidligere.

Det er likevel ikke mer enn seks år siden fiskeriminister Per Sandberg (Frp) ville øke kvoten til 30 kilo. Hans etterfølger og partikollega, Harald T. Nesvik, var heldigvis langt mer ansvarlig og voksen.

I dag kan utenlandske turister ta med seg 18 kilo filet ut av landet, og de kan gjøre det to ganger i året. I tillegg må de kunne dokumentere at fisket har foregått i regi av en registrert turistfiskebedrift. Dette er vel og bra, og i hvert fall en forbedring. Spørsmålet som heller bør stilles, er om turister i det hele tatt skal få lov å ta med seg fisk overhodet. For det er vel ingen menneskerett, eller Norges plikt, å tilrettelegge for denne galskapen?

Den norske allemannsretten er helt unik. Som norsk statsborger kan du – med loven i hånd – spise fersk, selvfisket fangst fra havet når det måtte passe deg, og du kan fryse ned, tørke og salte det du vil ha. Du kan dessuten fiske og levere til videresalg, for inntil 50.000 kroner i året. Dette må innrapporteres. Og det har ingenting å si om du er født på en øy i Lofoten, midt i Jotunheimen eller i indre Østfold. Eller i Sahara, for den saks skyld. Er du norsk statsborger, er dette en rett som følger automatisk med passet ditt.

Jeg benytter meg selv av denne retten i store deler av året. I uka vi har lagt bak oss, har jeg spist både salta auar (uer) og det jeg vil mene er sommerens vakreste eventyr, nemlig seimølje av fersk stabbsei med masse lever. Et par store torsk har blitt sveipet opp fra dypet og blitt filetert og fryst i vakuumposer.

Beistet av ei kveite som glapp av i forrige uke, som knakk stanga i kampens hete, håper jeg å kunne lure på kroken igjen i løpet av sommeren. Når båten tas inn en gang i oktober, er som regel fryseren fylt med fisk så man er selvforsynt av varene til neste vår.

Kysten vår, og særlig i nord, er i besittelse av enorme ressurser. At disse må forvaltes klokt er en selvfølge. Dessuten heier jeg på at vi også deler noe av dette med turister som kommer til Norge for å ta del i disse helt fantastiske opplevelsene som bare ligger og venter. Derfor handler ikke en sunn skepsis mot deler av dette turistfisket om verken næringsfiendtlighet, eller at man skal stå i fjæra og hytte med neven til utlendinger som passerer i utleiebåter.

Vi skal derimot ønske dem hjertelig velkommen til oss, akkurat som vi selv forventer å bli mottatt når vi reiser verden rundt og beriker livene våre, og bokstavelig talt utvider horisonten vår, med inntrykk fra andre land og kulturer. Vi trenger bare ikke ta denne vennligheten langt ut i parodien.

Mye av turistfisket pågår med et i overkant tilrettelagt opplegg for fiske; der moderne og sjøsterke båter, med store motorer, avansert ekkoloddteknologi og detaljerte kart med sirlig utpekte posisjoner for bestemte fiskeslag (ervervet gjennom generasjoner av lokalkunnskap) gjør selve fisket nokså enkelt.

Det er likevel ikke der problemet ligger. Problemet ligger i tilretteleggingen for hobbyindustri, altså at det er moderne sløye- og fileteringsanlegg med dertil hørende frysere. Det er her gjestfriheten vår vipper over i naiviteten. For det er ingen menneskerett å få med seg fisk ut av landet, akkurat som vi selv ikke kan fylle ryggsekker med oliven, tunfisk, blekksprut, antilopekjøtt, hummer, ørret eller hva det måtte være når vi besøker andre land.

Hvis turistene likevel ønsker å ta med seg varer ut av landet, kan de kjøpe dem fra forhandlere, eller i butikker, der man landet over stort har god tilgang til både fersk og konservert fisk i mange varianter.

Det vi må selge til fisketuristene er opplevelsene, som i seg selv burde være nok. Vær hjertelig velkommen hit, og fisk så mye dere orker å spise. Vi kan hjelpe med tradisjonelle oppskrifter og ta til oss tips fra de utenlandske kjøkkenene.

Men at en del av dealen er å ta med seg 36 kilo ren filet, fordelt over to ganger i året, er en indirekte invitasjon til å utnytte situasjonen til det som er på bristepunktet av hva som kan være bærekraftig.

Og hva skal vi selge den dagen turistfisket har fått bre om seg så mye at bestandene av fisk er desimert eller helt borte? Skal vi la dem fiske i merdene til oppdrettsanleggene? La dem gyve løs på det som er igjen av Atlanterhavslaks i elvene våre? Gå på spennende måsejakt i byene?

Det kan i hvert fall være greit å ha alternativene klare den dagen det skjer, så vi ikke fremstår som fullstendig naive.