Det var cyberkonferanse på Lillehammer for ikke så lenge siden. Man snakket om sikkerhet. Det bør være et kjent tema for alle som har en dings som er på nett. De senere årene har vi alle fått lære oss hva som kreves for å gjøre en sikker pålogging, og de fleste som bruker en datamaskin på jobb har for lengst brukt opp varianter av familiens bursdager som passord.
Men informasjonssikkerhet er noe langt mer enn sikker pålogging og avanserte passord. Ikke det, et datainnbrudd er alvorlig nok, særlig om det rammer sentral infrastruktur. Likevel er det ikke denne trusselen som sikkerhetseksperter er mest opptatt av. For helt øverst oppe i høyre hjørne, der risikoen er størst og konsekvensen mest alvorlig, finner vi en helt annen type trussel.
«Langsiktige informasjonskampanjer på nett for å splitte og polarisere befolkningen, med mål om å destabilisere demokratiet». Omtrent slik formulerte den israelske eksperten Lior Tabansky seg om det han frykter aller mest. Han beskrev særlig russiske såkalte trollfabrikker, som jobber systematisk med dette formål for øye, og spesielt hvordan de er aktive rundt valg. Han nevnte også nasjonale grupperinger, i begge ytterpunktene av det politiske spektrum, som en faktor.
Vi trenger ikke å gå helt til Trumps presidentkampanje for å ane tilstedeværelsen. Anonyme kontoer florerer på nett, i særdeleshet på Twitter, og det er stor grunn til å tro at mange av oss som har vært i opphetede nettdiskusjoner med særdeles skarpe fronter, har krysset klinge med enten Putins agenter eller andre med onde hensikter. De har stort sett ett mål med tilstedeværelsen: sette fyr på diskusjonen.
Gjennom diabolske personangrep og nedrige kommentarer av verste sort, lykkes de ofte med å fyre opp andre som sitter på et sinne eller en bitterhet rundt den aktuelle saken. Dermed forvandles det som kunne vært en saklig diskusjon om forståelig uenighet til rene lynsjestemningen, og folk begynner å dele ut både sinte fjes og ukvemsord, som ofte ender med at de som vil diskutere trekker seg ut. Og vekk.
Nylig gikk politikeren Tarjei Jensen Bech ut med at han trekker seg fra politikken, fordi debattklimaet har vært for tøft. Jeg laster ham ikke; først måtte han gjennom en tung rehabilitering etter å ha blitt skutt av en terrorist, deretter måtte han sitte og se på at hans medborgere ønsket ham død og begravet. Hvem i all verden har helse til å tåle noe slikt i det lange løp?
Tarjei skal få sin velfortjente pause fra galskapen. Samtidig må vi andre erkjenne at de som vil splitte oss, de som vil ta fra oss den siviliserte offentlige samtalen, enten de kommer utenfra eller innenfra, har kommet ett steg nærmere seier. Jeg kjenner mange som konsekvent holder seg unna nettdebatter, og alle andre debatter også, for så vidt. De fleste diskusjoner har potensial til å havne på nett uansett. Folk foretrekker derfor å være stille.
Jeg kunne ønske jeg kunne omfavne en slik strategi, at det er lurt bare å trekke seg unna. Sitte i ro. La tullingene rase på sosiale medier. Men det fungerer ikke slik. Mange, og stadig flere, lever sine liv på nett. Her henter de sin informasjon, her finner de meningsfeller, og her tror de at de fanger opp hvor vinden blåser, hva såkalte vanlige folk mener, hva det går i, hvem som er gode og hvem som er onde.
Derfor kan ikke sosiale medier overlates til seg selv. Det er et for mektig instrument, og det kommer ikke til å forsvinne eller å gå av moten. Enkeltpersoner, bedrifter, institusjoner og myndigheter må være til stede med informasjon og korrektiv til falske nyheter og konspirasjonsteorier. Det er rett og slett en kamp om sannheten, og om tilliten til våre institusjoner og hverandre – selve limet i vårt demokrati – som står på spill.
Noe av problemet er at de fleste er til stede på nett, mens det bare er et visst segment som ytrer seg. Resten betrakter og leser på trygg avstand fra debatten, med unntak av når de kan sette et hjerte på en eller annen 35-årsdag. Dermed oppstår det et inntrykk, både blant de jagende ulver, og blant observatørene, at en sak er veldig vanskelig eller veldig upopulær – fordi noen fyrer opp diskusjonen. Og fordi de som kunne balansert saken har forlatt.
Et lite eksempel, fra en sak der det neppe var så mange russiske troll, men likevel: Jeg påpekte tidligere i år at det var irriterende at det var så mye ulovlig skuterkjøring i fjellet. Mange vil si at det var dumt gjort, for jeg fikk så ørende flagret. Jævla idiot, strykehjerne. Flere hundre sinte fjes. Kjeppjaget av nettet.
Likevel er det grunn til å tro at et stort flertall er enig med meg, siden vi tross alt lever i et land der det mest normale er å følge regler. Men veldig få orket å utsette seg for belastningen med å si det, dermed så det ut som om det var et stort flertall for fri kjøring, mens det i realiteten antakelig var motsatt. Det gjelder derfor å ikke la seg vippe av pinnen og ha sine meningers mot.
Jeg mener fortsatt at det bør være forbudt med ulovlig skuterkjøring.