Voldsbruk blant skoleelever er ikke et nytt fenomen. Selv om omfanget varierer fra kommune til kommune og fra skole til skole, tyder likevel mye på at det forekommer stadig oftere.

I fjor ble det ifølge Utdanningsnytt sendt inn over 20.000 avviksmeldinger om vold, trusler og krenkelser mot skoleansatte i landets 20 største kommuner. I Tromsø ble det i fjor rapportert 158 avvik, noe som faktisk er godt under halvparten så mange tilfeller som i Bodø, og dessuten en nedgang på 34 prosent sammenlignet med året før. Om årsaken til dette er reelt færre voldstilfeller eller dårligere rutiner for innmelding av avvik, vites ikke.

Selv om man ikke skal generalisere problemet eller overdramatisere omfanget, er vold i norske skoler en åpenbar utfordring. Historiene om lærere og elever som er blitt utsatt for vold i skoletiden har etter hvert blitt mange og problemet vel dokumentert. Det er heller ikke vanskelig å forestille seg at mørketallene kan være store her.

Denne uken la regjeringen fram forslag om å lovfeste skoleansattes rett til å gripe inn fysisk mot elever for å avverge skade på personer eller vesentlig skade på eiendom. Det er på alle måter et fornuftig forslag. Egentlig er det merkelig at denne rettigheten ikke for lengst er blitt lovregulert, slik det er i våre naboland. At lærere, og for så vidt også andre skoleansatte, har rett til å gripe inn også fysisk – som en siste utvei og for å forhindre at medelever eller voksne blir utsatt for vold – burde i grunnen være selvsagt.

For hva er egentlig alternativet? At lærere ikke bør ha mulighet til å gripe inn for å stoppe eller forhindre vold de er vitne til på skoleområdet, enten det er mot andre barn eller voksne? Ikke skulle kunne fysisk stanse elever som er i ferd med å skade seg selv? Ikke fysisk forhindre at skolen blir satt fyr på eller raseres?

Det kan ikke være slik at skoleansatte unnlater å aksjonere i en farlig situasjon fordi de er usikre på om de har nødvendig hjemmel eller myndighet. Tvert imot vil nok mange ha liten forståelse dersom de faktisk ikke griper inn. Så enkelt er det nok likevel ikke, og av forståelige årsaker er det ikke et lovforslag om plikt til å gripe inn som nå sendes ut på høring.

Det er ikke vanskelig å forestille seg utagerende og truende elever som lærere kvier seg for å aksjonere fysisk overfor. Norske lærere skal ikke – og bør ikke – overta oppgaver som normalt er tillagt politiet. De færreste av dem har nok dessuten tilstrekkelig opplæring i å håndtere truende og voldelige situasjoner.

Hvor grensene faktisk bør gå for skoleansattes rett til å bruke fysisk makt, må nødvendigvis bli temmelig skjønnsbasert. Målet må imidlertid være at lærere og øvrige skoleansatte skal være godt rustet til å avverge eller begrense skade gjennom fysisk inngripen, og det på en så kortvarig og skånsom måte som overhodet mulig. Da må denne lovfestede rettigheten også følges opp med kursing og god veiledning.

Det å gripe inn fysisk overfor elever kan i enkelte tilfeller være en riktig løsning på en akutt situasjon, men løser i seg selv ikke årsakene til at elever tyr til vold og trusler. En lovregulering kan nok gi både ansatte og elever i skolen en viss form for trygghet, slik lærerne har ønsket, men er ikke svaret på de bakenforliggende og sammensatte problemene. Derfor har kunnskapsminister Tonje Brenna rett i at skolenes viktigste virkemiddel også i denne sammenheng er ulike former for forebyggende virksomhet.