En egenskap vi lærere ikke leser oss til, men som ofte må øves i møte med elever, kolleger, foreldre og andre, er tålmodighet. Innlæring av fagstoff, arbeidsvaner, kommunikasjon og gruppeprosesser, for å nevne noe, krever at lærere er nettopp det.

Jeg må innrømme at akkurat denne egenskapen har blitt ganske tynnslitt den siste tiden. I over 11 uker har vi streiket. KS visste før sommerferien hva situasjonen kom til å være i august. Likevel har det vært taust mesteparten av tiden. Den siste uka har vi sett utspill som mest av alt minner om en blanding av dårlig håndverk og manglende respekt for både motpart og riksmegler. Denne situasjonen forsterker den enorme tillitskrisen KS har skapt.

En kontinuerlig devaluering av lærerutdanningene har blitt fremført med brask og bram i nær sagt alle kanaler. En hektisk tall- og kildesjonglering man kan bli småsvett av å følge har blitt prioritert fremfor å finne en løsning på konflikten. Målet har åpenbart vært å tåkelegge det bekymringsfulle faktum at det ikke er lærere til stede i et absurd høyt antall undervisningstimer hver eneste dag i norsk skole. At KS ikke engang har vært villig til å gi lærerne en prosentvis lønnsutvikling på linje med andre arbeidstakere forsterker utfordringene knyttet til å rekruttere og beholde lærere i skolen.

KS har nok bestemt seg for å forsøke å få den foreløpig siste faktasjekken av tallene til å støtte sitt syn på lærernes lønnsutvikling. Det går ikke. Fagfolk vil alltid kunne diskutere hvilken tallkilde som er den mest relevante når det er flere mulige. Tallene fra Det tekniske beregnings- og statistikkutvalget for kommunesektoren (TBSK), som KS i det siste har trukket fram, er ikke feil. De er bare ikke de mest relevante i denne sammenhengen. Rapporten som samme utvalg utarbeidet på oppdrag fra partene, og som har sett spesifikt på lønnsutviklingen fra 2004 til 2019 nevner Mikalsen ikke. Den slår fast at i alle de utvalgte tidsperiodene er den samlede registrerte datolønnsveksten lavere for undervisningspersonalet enn i «kapittel 4, øvrige, eksklusive ledere». Når en ser på hele perioden 2004–2019 er denne forskjellen 14,1 prosentpoeng. Dette faktum passer nok ikke inn i den fortellingen KS ønsker å formidle.

Vi stoler på tallene fra Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene (TBU) og vi mener at de gir det beste bildet av situasjonen. TBU-tallene legges til grunn for forhandlingene, og produseres nettopp for å sikre at partene skal kunne ha et felles utgangspunkt for oppgjørene. KS vil helst vise til andre tall, men jeg minner om at de har endret tallbruken på egne nettsider for ikke å bli fullstendig avklemt i denne diskusjonen. Det er også slik at KS egne tall sett over tid helt tydelig bekrefter det samme bildet som TBU gjør; lærerne har vært lønnstapere den siste seksårsperioden.

Våre tall stemmer. Lærerne har vært nedprioritert de siste seks årene.

Vi trenger arbeidsgivere med ambisjoner for skolen og læreryrket. De som har ansvaret for opplæringa må nå tre fram og ta ansvar. KS gjør det ikke. Dagens situasjon rammer elevenes opplæring, både på kort og lang sikt.