Mens Sverige investerer og satser alt hva remmer og tøy kan holde i sine nordområder, er det ikke godt å bli klok på hva som egentlig ligger i den norske satsingen, enda så høylytt den er på papiret. Kanskje ligger den store forskjellen i at våre naboer har en statseid, langsiktig utviklingsmotor med hovedkontor i nord, mens vi driver med fjerndrift og en stat som over år har vist seg som en utro partner?

Det er ganske fascinerende å se hva som utspiller seg på andre siden av grensen i nord. Etter å ha latt sine distrikter i stikken i flere tiår, har regjeringen i Stockholm snudd 180 grader og ledet an i en kjempesatsing på næringsutvikling og bosetting i nord. Ifølge High North News har regjeringen tilsatt en egen koordinator for utviklingen, ingeniøren Peter Larsson.

«Mange fordommer er gjort til skamme. Mange har hatt et feilaktig inntrykk av Nord-Sverige som et sted med høy arbeidsledighet», sier Larsson og hevder at det nå er i ferd med å feste seg et helt nytt bilde av Nord-Sverige, både nasjonalt og internasjonalt, som bidrar til økt attraktivitet og tilstrømming av både kapital og arbeidskraft.

Helt sentralt i satsingen er det statseide gruveselskapet LKAB, som for noen få år siden annonserte at de vil erstatte sin utslippstunge pelletsproduksjon med fossilfrie produkter basert på hydrogen som innsatsfaktor. Denne beslutningen har i sin tur ført til en rekke andre etableringer, med statlig eierskap i spissen, blant annet hydrogenprodusenten HYBRIT, eid av LKAB, SSAB (hvor LKAB er en stor eier) og statlige Vattenfall.

I tillegg til de store statlige virksomhetene som satser, er det kommet en rekke private aktører til bordet, alt fra Facebook til batterifabrikken Northvolt. Larsson ser starten på det nye Norrland. «Den totale effekten vil være 100.000 nye innbyggere i de to nordligste fylkene. Befolkningen vil bli yngre og mer multikulturell», sier han.

På vår side av grensen er situasjonen, og historien, litt annerledes. Men det som er likt er at områdets geopolitiske viktighet er stor, naturressursene er omfattende men samtidig sårbare, og folketallet er nedadgående. Statens historiske rolle er imidlertid veldig annerledes. Det er det mange eksempler på.

Hydro Seafood var en gang i tiden sett på som en lovende partner for nordnorske oppdrettere. Statlig eierskap er langsiktig og samfunnsbyggende, tenkte mange. Men staten var mer interessert i pengene og solgte til Nederland. Samme med oppdrettsgiganten Cermaq, solgt til japanske Mitsubishi. Man foretok seg heller ikke stort da Elkem ble solgt til Kina.

Staten var tungt inne i både AS Sydvaranger og ikke minst Norsk Jernverk på Mo, men trakk seg ut og solgte eller la ned. I Glomfjord har det statlige eierskapet både satset og solgt og avviklet og endret planer et utall ganger. I Sulitjelma overlot staten initiativet og eierskapet til Elkem, noe som etter hvert førte til full avvikling av hundre års bergverkshistorie.

På infrastruktursiden har vi fortsatt til gode å se staten som en offensiv kraft i vår landsdel. Man sleper føttene etter seg og sier av og til ja til ei kai her, ei havn der, ei ferge og til nød ei bru. Jernbane veksler, som et dobbeltspor, mellom å være valgflesk og et Soria Moria. De som ikke vil snakke om jernbane fantaserer, i ordets rette forstand, om førerløse vogntog.

Jeg undres på hvordan Nord-Norge ville sett ut om det ble etablert et statlig kontrollert aksjeselskap med hovedkontor i landsdelen, som på ingen måte hadde kortsiktig gevinst som førende prinsipp, men tusen års perspektiv. Et selskap med mandat til å både være samfunnsbygger og forretningspartner og, som LKAB, en motor for omstilling til nullutslippssamfunnet. Kanskje til og med en nasjonal motor.

Etter å ha vært en såpass upålitelig og, vil mange si, inkompetent eier i så mange år er det kanskje ingen god idé å introdusere nye kapittel. Bortsett fra at det akkurat nå, mer enn noen gang, haster med å se reell statlig vilje til å investere lengst mot nord og øst. Melkøya er en beskjeden start, men det må adskillig hardere lut til for å snu trenden som i Sverige.

Allerede i 2006 het det at «nordområdene er regjeringens viktigste strategiske satsingsområde». Men så het også erklæringen Soria Moria.