Heldigvis er det sånn at de fleste land, regjeringer, bedrifter, forbund, redaktører osv., i alle fall i den vestlige verden, har nedfelt noen moralske og etiske retningslinjer for sitt virke. Det innebærer at det går noen grenser for hva man vil og kan delta på, hva man vil og kan publisere, hva man vil og kan gi sin støtte til. Det synes jeg er bra.
Vi knytter ofte denne type retningslinjer til ord som menneskerettigheter og menneskeverd.
Jeg er selvsagt klar over at disse grensene for moral og etikk trekkes ulikt, ut ifra hvilket ståsted man har, kulturelt, politisk eller historisk. Jeg er også klar over at det å sette seg på sin moralske høye hest i dette landet, kan være litt av en risikosport. Det får heller stå sin prøve, denne gangen.
Nå som fotball-VM i Qatar nærmer seg, er det særlig de som velger å ikke boikotte mesterskapet, som strever særdeles hardt for å forvare sin dekning av dette skammens teater. Hvorfor? Jo, fordi argumentene for boikott er så åpenbare, etter min mening.
Her følger det en kort oversikt:
VM har blitt tildelt gjennom korrupsjon.
Qatar er et diktatur, styrt av sharialover.
Mangelen på menneskerettigheter og arbeiderrettigheter er total.
Undertrykkinga av kvinner er hinsides.
Reell presse og ytringsfrihet er ikke-eksisterende.
Og som om ikke dette var nok: I løpet av de siste årene har opp imot 10.000 arbeidere mistet livet i forbindelse med bygging av diverse stadionanlegg og annen infrastruktur.
Ti tusen! Et uhyrlig tall, som selvsagt ikke er til å forstå. Eller sagt på en annen måte: Når spillerne løper ut på banene, så løper de faktisk ut for å spille fotball på gravene til tusenvis av arbeidere. I Norge kalles dette for gravskjending, og ses på som en svært alvorlig hendelse, moralsk som etisk. Hvordan kan det forsvares?
Det kan selvsagt ikke forsvares, derfor må mediene og fotballforbundet ty til forklaringer og argumenter som jeg anser som vikarierende. Jeg prøver å unngå å bruke negative karakteristikker om mine meningsmotstandere, men jeg skal ærlig innrømme at i denne saken så sitter akkurat det svært så langt inne.
Så derfor: Dette er bare ufyselig!
Hvorfor er det utenkelig at NFF, FIFA, TV2, NRK og de aller fleste spillerne ikke boikotter dette mesterskapet? Slik jeg vurderer det, er det ene og alene fordi alt handler om penger, det vil si astronomiske pengesummer, samt leser- og seertall.
Da er det ikke nok at alle stadionanleggene er bygget med blodpenger.
Jeg synes bare jeg hører sportsjournalisten i NRK åpne sendinga fra VM med å si: «Da har jeg den store gleden av å ønske hjertelig velkommen til denne forhåpentligvis både spennende og svært så interessante fotballkampen. La meg bare kort nevne, før dommeren blåser det hele i gang, at på denne stadionet har ca. 1200 arbeidere mistet i livet i forbindelse med bygginga av anlegget. Det tar vi selvsagt sterk avstand fra, men nå er vi omsider i gang med det som VM egentlig handler om, nemlig fotball, og bra er jo det.»
Se for øvrig for deg følgende scenario:
Under åpningsseremonien samler alle spillerne seg i midtsirkelen, ber om et minutts stillhet til minne om de døde, før alle går ut av stadionet i samla flokk, pakker koffertene og reiser hjem med første og beste fly. Århundrets scoring, spør du meg.
Min oppfordring til alle dere som har tenkt å se kampene på TV, er som følger: Slå av TV’n! Det kommer dere helt fint til å overleve, i motsetning til de 10.000 som ofret sine liv i slaveleiren Qatar.
Mitt spørsmål til Norges Fotballforbund, NRK, TV2 og de fleste av våre største aviser, inklusive Nordlys og iTromsø, er:
Hvor mange døde arbeidere måtte det til, for at dere skulle velge boikott som aktuell strategi? 20.000, 50.000, 100.000? Hvor mange?