I en kritisk krisetid som kan skremme vettet av alle og enhver, er vi rett og slett i ferd med å bli litt numne, mildt blaserte på all elendigheten som kontinuerlig kapsler inn livene våre. Frontene hardner til, debattene er polariserte og uforsonlige og mengden av konflikt er så abnorm at den tyter ut til alle sider. Selv ikke noe så koselig som et VM i fotball evner å samle oss. Til og med Therese Johaug er rasende. Alle er forbanna. På alle.

Elendighetsstrømmen er så massiv og overveldende at vi sliter med å absorbere alvoret. Dagbladet har snart gått tom for flere gule «Akkurat Nå! Akkurat Nå! Akkurat Nå! Akkurat Nå!»-bannere som flakker foran øynene våre, og krigstypene på avisenes forsider gjør oss mer og mer fartsblinde. Selv en atomkrig ville slitt med å nå frem i denne historisk dype jammerdalen.

Men det er aldri så galt at det ikke kan bli verre. Derfor må man heller bare se ned, slutte å håpe og tro og heller avfinne seg med at det tragiske alltid kan overgås. For det skjer. Hver gang. Og nå skjedde det igjen.

Som om vi ikke har hatt nok å stri med, har vi igjen blitt gjort oppmerksomme på at vi alle sammen har vært altfor naive. Krympflasjon er den nye atomkrigen, og nå har den omsider også rammet dette landet, slik både korona, gangnam style, Scatman (Ski-Ba-Bop-Ba-Dop-Bop) og svartedauden før har forpestet kongeriket.

Krympflasjon er når innholdet i et produkt krymper, uten at prisen settes ned, og uten at forbrukerne gjøres oppmerksomme på det. Et slags omvendt, sinnssykt «Ta to – betal for én». Krympflasjon er vrengt logikk ment for å stappe penger inn i foret på jakkene til de kyniske jævlene som utsetter oss for det.

Denne gangen var det poser med godteri-sortene Smørbukk, Bamsemums og Lakrisbåter som ble avslørt. Det var, naturlig nok, toppsak i Dagsrevyen da katastrofen ble avdekket. Foruten den stumme beundringen for tung gravejournalistikk, var sjokket over innholdet i saken, og posene, til å ta og føle på.

En stor pose Bamsemums hadde, som ved et trylleslag, gått ned fra 250 til 220 gram. Lakrisbåtene ble skrumpet med tilsvarende tall. Smørbukk fikk betydelig færre karameller da posen ble endret fra 192 til 150 gram, mens karamellene – enn så lenge – er like store. Men krympflasjonen var likevel et nådeløst faktum. Varene hadde krympet. Prisene var uendret.

Og dette er bare det de har oppdaget ved en tilfeldig stikkprøve. Selv min kloke kone, som har en sjette sans og uhyre sterk sensibilitet når det kommer til Bamsemums, merket ikke dette. Hun følte seg grundig lurt og latterliggjort. Som med narkotikahandelen verden over er det derfor all grunn til å tro at det er store krympflasjonmørketall.

Det er for jævlig. Tro likevel ikke at det startet her. Etter at Arnulf Øverland i 1937 skrev det berømte diktet «Du må ikke sove» har vi gjentatt hans mantra med jevne mellomrom, når vi har trengt en kollektiv, moralsk oppstramming å strekke oss etter. Men vi har sovet likevel. Herregud som vi har sovet.

Den kollektive snorkingen har totalt overdøvet krympflasjonens forjævlighet på et så overdøvende nivå at vi ikke har sett det tragiske ta grep om samfunnet. Det begynte med sjokoladen Hobby, og den minste valøren av den fluffy, klissete og seige klassikeren som duftet av herlig, syntetisk banan. Den kostet bare én krone, og parallelt med at inflasjonen gjorde sitt inntog også på søtsaker, ble bare sjokoladen mindre og mindre.

Her trenger overhodet ikke Nidar å kaste seg febrilsk inn i debatten fra skyttergrava. Faktisk.no skal også bare holde seg unna dette. Jeg har nemlig gjort research inni meg, noe jeg lærte på livets skole, og jeg vet. For énkrones Hobby ble mindre og mindre, for å kunne forsvare den lave prisen, og til slutt ble den så liten at den bare forsvant. Snart forsvinner vel énkronesmynten også. Jeg sier ikke mer.

Det verste av alt er at jeg lenge har prøvd å advare mot krympflasjonens iboende faenskap, og det grelleste eksempelet har nå bitt seg så hardt fast i folks bevissthet at knapt noen legger merke til det lenger. Utysket heter 0,4 liter og kan virke temmelig uskyldig når du ser det sånn, helt isolert, uten kontekst.

0,4 er énkrones Hobby tatt ut i en ytterligere dimensjon, for her er det ikke bare sukkerhungrige, enfoldige barn som ledes inn i fortapelsen, men voksne mennesker, ordentlige mennesker, som kjøper øl for sine surt opptjente penger. Da en halvliter øl, også bare kalt «en halvliter», nærmet seg 50 kroner over bardisk en gang på midten av nittitallet, kom 0,4 på banen, som den jævla luremusa den er.

Utelivsbransjen gikk sammen om å lede det øltørste folket ned i svindelens fangarmer, og der kun noen få klarte å stå imot, primært de utestedene med kunder så drevne at de vet at å bestille «en halvliter» automatisk medfører – om man ikke blir nektet servering, da – servering av en halv liter øl, altså 0,5 liter øl.

Denne gjengen lar seg ikke lure, da de har en skarp finmotorikk for å gjennomskue den slags. Det nytter ikke med tjukkere glass med annen passform enn den vanlige. De merker det er noe galt, og de blir sprø når de har drukket opp enheten og godt kjenner at det mangler 20 prosent av innholdet. Likevel bredte denne luremuspesten om seg og feide over hele landet uten nevneverdig motstand, litt sånn som det var da alle plutselig skulle danse riverdance. Vi må ikke halvlitersove!

Problemet med krympflasjon er at prosessen er irreversibel. Har man først åpnet døra til helvete, er den umulig å lukke, og man får ikke tannkremen tilbake i tuben, enn si ølet tilbake i tappetårnet og ned i ordentlige halvlitersglass. Skaden er uopprettelig, og derfor ble dette en følgefeil og defekt øl-error som bare fulgte med videre til kommende prisbarrierer. 0,4-satan var også til stede da halvlitersprisen, «halvliter»-prisen, nærmet seg en hundrings.

Og det er her jeg får lyst til å bruke ropert, også kalt blokkbokstaver. FOR DETTE ER FAEN IKKE GREIT, FOR Å SI DET PÅ DEN MÅTEN!!! Og mens de lydige, apatiske og likegyldige 0,4-drikkerne godtar så vel den urett som rammer dem selv, pusher de galskapen foran seg, som i praksis er at ølglassene bare kommer til å bli mindre og mindre i årene som kommer.

I fremtiden vil folk komme hjem fra byen og skryte av at de har drukket 90 halvlitere øl og knapt kjenner at de har promille, ikke for at de er så steike hard og har en toleranseterskel på alkohol som en dreven, alkoholisert elefant fra Dublin, men fordi enhetene de har drukket er 0,2 centiliter, de minste shotglassene for brennevin. Alt for å holde seg under 100 kroner «halvliteren».

Det er dette som nå har forplantet seg videre inn i dagligvarehandelen. De eneste posene som har blitt større der i gården er pengesekkene til eierne når de flykter til Sveits for å slippe å betale skatt. Ellers blir bare alt mindre og mindre, uten at prisene justeres deretter.

Om få år kommer prisen på ferske reker til å bli oppgitt i pris per reke. 200-grams Melkesjokolade og Firkløver vil miste et siffer i tallet, og selv de syltynne, 20-gramsvariantene kommer etter hvert også til å bli utsatt for krympflasjon.

Dorullene vil ha så få tørk at de knapt rekker en runde rundt pappen som er innerst. Totomsfire-planker blir erstattet av tannpirkere. Elsykler vil selges med motorer som går på 9-volts røykvarsler-batteri. Kneippbrød blir laget mindre enn rundstykker. Twist vil kun inneholde én sort, og totalt én sjokolade, per pose. Kaffe blir kun å få kjøpt i form av single kaffebønner.

Kaviar vil tappes på tuber mindre enn de ment for komprimert lynlim. Kulegriller kommer til å bli så små at du kan brenne dem av under kjøkkenvifta oppå komfyren med en halv neve minikull som brensel. Og First Price-varene vil følge etter énkronershobbyen, dematerialisere seg og bare bli borte.

Nå må vi våkne, folkens. At du er en sunnhetsfriskus og ikke liker lakrisbåter, Bamsemums eller Smørbukk må du ikke la sløve hjernen din, for du vet aldri hva som blir det neste. Det kan fort være vitaminshaken din. Eller tuber med magerost uten smak. Du må ikke tåle så inderlig vel, den krympflasjon som ikke rammer deg selv.