Ingen vet hvor Gunnar hopper – eller?

Tromsøs ordfører Gunnar Wilhelmsen har i flere måneder gjort seg interessant ved å hevde at han ikke vet om han vil ta gjenvalg som ordfører.Hvorvidt han faktisk er så usikker som han påstår, er det øyensynlig bare Wilhelmsen selv som vet.

Partikolleger av ham er like blanke som oss andre, og bare går og venter på at hovedpersonen selv skal klargjøre sitt valg. Det kan virke som Wilhelmsen nyter litt å holde partiet sitt i ånde. Han har sagt at han skal svare valgkomiteens leder, Arild Hausberg, i slutten av august. Det er flere måneder senere enn et slikt viktig spørsmål som dette vanligvis avklares i et så stort som parti som Arbeiderpartiet. Som regel skjer det i mai, senest juni.

Hvis Wilhelmsen skulle lande på «nei», vil han sette partiet i en knipe – og ikke minst valgkomiteen, som får en heftig jobb med å finne en ny toppkandidat på skarve to måneder. Hausberg har selv gjort det klart at han ønsker Wilhelmsens fortsettelse – de to er gode venner og medlemmer av den mye omtalte «gutteklubben Kuken».

Da Gunnar Wilhelmsen stilte som ordfører i valgkampen for fire år siden, og vant, fikk Hausberg jobben som leder for lokallaget. En viktig oppgave for ham var, etter eget utsagn, å forankre Wilhelmsens mange ideer i partiet. Wilhelmsen hadde selv ingen partipolitisk erfaring, og trengte et godt støtteapparat.

Man kan lure på om det er nettopp manglende partipolitisk erfaring som gjør at Wilhelmsen får seg til å sette sin kamerat og politiske «wingman» i den situasjonen han gjør. Men det står egentlig ikke til troende, når man vet hvilke politiske sluggere ordføreren har i sin nære krets. Han trenger ikke gå lenger enn til ektefellen, Anne-Marit Bjørnflaten, for å få råd fra en Ap-politiker som kan partikulturen til fingerspissene.

Da er det mer sannsynlig at Wilhelmsen til dels tester sin posisjon i partiet. Han har selv innrømmet at det tok ham tid å lære partiet, og partijustisen, og kjenne.

Wilhelmsen har vært kontroversiell, ikke minst innad i Arbeiderpartiet. Særlig i Arctic Center-saken, der han skjelte ut partikolleger etter noter for å gå imot et næringsprosjekt han selv var involvert i på privaten, og det så tårene trillet blant enkelte partimedlemmer, skulle tale for at Wilhelmsen løper en stor risiko med å vente så lenge med å klargjøre sitt kandidatur. Men ingen i partiet har benyttet anledningen med ordførerens nøling, til å rekke opp hånden og utfordre – trolig vel vitende om at Wilhelmsen er en mann som ikke så lett glemmer dem som har stått i hans vei.

At ingen griper sjansen til å vippe ham av pinnen, kan også tyde på at tiden har spilt på lag med Wilhelmsen. Det begynner å bli en stund siden Arctic Center-kontroversen. I mellomtiden har ordføreren satt seg i respekt som kommunens kaospilot gjennom koronakrisen, og vist at han er villig til å legge ned adskillige arbeidstimer for byen sin.

Om det å befeste sin makt er en av årsakene til Wilhelmsens langdryge, offentlige beslutningsprosess, så tyder alt hittil på at han vil lykkes med det. Utenfra befester inntrykket seg av at Tromsø Arbeiderparti på få år er blitt avhengig av Wilhelmsen på topp. Man venter på sjefens svar. Nå er det heller ikke slik at Wilhelmsen har noe «Trump-grep» om partiet. Problemet er kanskje snarere at partiet har vært dårlige til å bygge opp nye profiler de siste årene.

Partimedlemmer avfeier situasjonen med at Arbeiderpartiet i Tromsø har et luksusproblem, med mange gode ordførerkandidater å plukke av. Mon det. Politikerne som på oppfordring nevnes som aktuelle, er strengt tatt gamle profiler som langt på vei har trukket seg ut av politikken. Og de har, som nevnt, ikke vært villige til å utfordre Wilhelmsen i åpent lende.

Slik sett kan Arbeiderpartiet risikere å sette seg i situasjonen som motstanderen deres Høyre normalt sett har stått i før valgkamper: Med en uoversiktlig og åpen nominasjonskamp som flere ganger har ført til ømme tær, såret stolthet og «nød-kandidater» på topp. At mange Ap-politikere virker bemerkelsesverdig avslappet til situasjonen, kan vel også skyldes at de er ganske sikre på at Wilhelmsen lander på «ja».

Den teorien har han selv sørget for å styrke den siste tiden. Særlig ordførerens reaksjon på Anne Berit Figenschaus lanseringsintervju som Høyres ordførerkandidat på forsommeren, luktet sterkt av en mann i valgkampmodus. Hans åpenlyse vranglesing av Figenschaus uttalelse om at «uten turistene ville Tromsø vært like kjedelig som Bodø», var komisk forstrukket. Wilhelmsen tok rollen som Tromsøs forsvarer med lanse og ordførerkjede på brystet, mot en motstander som ellers i intervjuet uttalte seg i patriotiske og panegyriske vendinger om sin hjemby.

Gunnar Wilhelmsen er, i likhet med Anne Berit Figenschau, en spiller med betydelig konkurranseinstinkt. Kanskje ble det vekket av å se en motstander så åpenbart på offensiven. Muligheten for å gjøre et godt valg for Tromsø som Ap-ordfører, i det som per i dag tegner til å bli et katastrofevalg for Arbeiderpartiet nasjonalt, må jo også friste. Det vil utvilsomt være en fjær i hatten for Wilhelmsen, og en revansje. Arbeiderpartiets valgresultat i 2019 var tross alt elendig, selv om Wilhelmsen vant ordførervervet.

Like før sommerferien satte inn fikk han også gjennomført et salg av sentrumsgårdene han har eid gjennom selskapet sitt Triko, og kjøpt seg inn som en betydelig aksjonær i et nytt, regionalt eiendomsselskap. Grepet gjør at han får ytterligere en armlengdes avstand fra interesse- og habilitetskonflikter som måtte dukke opp i løpet av en ny periode, og han har fått plassert pengene sine i en bedrift som ikke er så tett knyttet til ham selv og familien. Det gjør det nok enklere å konsentrere seg om politikk.

For det er vanskelig å tro på at Gunnar Wilhelmsen føler seg helt ferdig med politikken. Han har kastet mange baller, og enkelte politiske «babyer», opp i luften. Kjenner vi typen rett – og det gjør vi vel nå – så har han mest lyst til å lande dem selv.