En lokal sak i Tromsø er et lite stykke Helse-Norge, og et forvarsel på den voldsomme tsunamien vi lenge har kalt «eldrebølgen», og som begynner å velte inn i helsevesenet og dermed også livene til mange av oss.

Kortversjonen av saken er at en arbeidsgruppe i kommunen anbefaler å omgjøre halvparten av en avdeling ved Mortensnes sykehjem til en spesialpost for rus- og psykiatripasienter. At kommunikasjonen med de ansatte og pasienter og pårørende som vil bli direkte berørt av en slik avgjørelse står til stryk, er nå én sak. Slikt er man jo godt vant med fra før, til tross for armeer med godt betalte kommunikasjonsrådgivere i både kommune og helsevesen.

Bakgrunnen for planene er at rusbrukere, hvor en høy andel av dem også er psykisk syke, lever mye lenger i dag enn de gjorde tidligere. Ergo må de på sykehjem, men kommunen har ikke sykehjemsavdelinger som er tilpasset dem. De har ikke medisinsk personell til å håndtere pasientene. Lokalene er uegnede. Det vil gå ut over de andre pasientene, som det også blir færre plasser til.

Ingenting av dette burde komme som en overraskelse på noen, for dette er bare en liten flik av de enorme utfordringene det i mange år har blitt advart mot. Nå begynner de første bølgene å skylle inn i både helsebudsjetter og dermed skjebnene det rammer.

Folk med en kombinasjon av psykiske plager og rusavhengighet lever generelt betydelig kortere enn den øvrige befolkningen, 15–20 år, men også denne gruppen pasienter blir eldre nå enn før, og de har selvsagt samme krav på helsehjelp, somatisk som psykisk, som alle andre.

Dette er landet helt elendig rigget for, og i Tromsø og landet ellers begynner man derfor med akutt brannslukking på bakrommene, der man i realiteten ender opp i en diskusjon der forskjellige pasientgrupper indirekte blir målt opp mot hverandre.

Rusavhengige med psykiske helseutfordringer har en lei tendens til ikke å trekke det lengste strået. Det er lite status å hente, både for de pleietrengende og de som skal behandle dem. Det er få fakkeltog og underskriftskampanjer for å kjempe sakene deres. De er sjelden hovedaktører i nasjonale debatter, så som hovedoppslag på nett- eller papiraviser.

I hele mitt voksne liv (jeg ble myndig i 1989) har jeg til stadighet lest og hørt lovnader fra alle slags forskjellige politiske konstellasjoner om at psykisk helsevern skal rustes opp, attpåtil i et høyere tempo enn den somatiske delen av helsevesenet. Alle er enige om det, særlig når det enten er valgkamp eller nyttårstaler som skal skrives, men når det kommer til stykket, taper psykisk helse i praksis gang på gang.

Den såkalte helseforetaksmodellen, som har vært malen å styre etter i de siste drøye 20 årene, der helsevesenet vårt har blitt styrt etter markedsliberalistiske prinsipp, som om det var en butikk der man kjøpte og solgte en hvilken som helst vare, har ikke fungert.

Utysket med (det alt annet enn catchy) navnet New Public Management (NPM) har gjort rapportering, telling, stykkpris og internfakturering til den nye hverdagen for de fleste som jobber med helse. Kommersialisering, målstyring, stykkpris og markedsorientering er det nye plasteret og bandasjen.

I løpet av de tjue årene denne fatale modellen har fått «virke», på den ene eller andre måten, har man samtidig lagt ned en rekke psykiatriske institusjoner. Disse er heller blitt inkludert og integrert i store, somatiske helsemaskiner, stikk i strid med faglige anbefalinger og formaninger. NPM-modellen vil bare ha faglige råd når de passer med kuleramma, noe de dessverre har en lei tendens til ikke å gjøre.

De psykiatriske sykehusene har heller blitt effektive salgsobjekt til å finansiere nye somatiske sykehus, mens noen av byggene er omgjort til kontorer for en stadig voksende administrasjon. Andre bygg og eiendommer på attraktive tomter er solgt på det åpne markedet og omregulert til luksusboliger. Det er dyrt og plasskrevende å telle, må vite. Da må det hentes penger et sted.

I 1990 var det 7.750 psykiatriske sengeplasser her til lands. Da var Norges befolkning 4,2 millioner. I 2020 var antall sengeplasser skrumpet inn til 3.280, mens befolkningen hadde økt med 1,2 millioner mennesker, til 5,4.

I dag er det altså ikke én seng per 1.000 innbygger her til lands. Dette er ikke noe som bare har skjedd, som ved et uhell. Dette er en villet politikk fra norske myndigheter, i en periode hvor både Høyre, Ap og KrF har hatt både statsministeren og helseministeren.

Nå begynner deres eget innførte system å bite dem i ræva, og det er – tradisjonen tro – de som er aller nederst i samfunnet som tar smerten. Hadde man bevart, renovert og modernisert de psykiatriske sykehusene til det formålet de var ment, ville landet vært mye bedre rustet til de kommende problemene som nå er i ferd med å tårne seg opp.

I Tromsø ble det for knappe 2,5 år siden vedtatt å bygge et helt nytt psykiatrisk sykehus, etter en lang kamp der pasientorganisasjoner, pårørende, fagpersonell og leger kjempet mot en sammensmelting av Åsgård psykiatriske sykehus inn i det enorme somatiske UNN i Breivika.

Et splitter nytt moderne psykiatrisk sykehus til hele den nordligste landsdelen, til en antatt pris på cirka 2,5 milliarder kroner, ble vedtatt. Bygningsmassen var konsekvensutredet og godkjent. Vedtaket ble berettiget feiret med boller, brus, takketaler og avisinnlegg fra involverte som var lettet og rørt. Endelig seiret fornuften og psykisk helse, liksom. Jippi.

Per april 2024 er det ikke tatt ett eneste spadestikk i jorda. Prosjektet er i ferd med å bli en helsepolitisk analogi til Nord-Norgebanen; en fjern drøm man begynner å tvile på om faktisk vil skje. Krigen i Ukraina har gjort alt så dyrt. Blir bygget satt opp en gang, vet vi med sikkerhet at det dessuten vil bygges underdimensjonert etter behovet.

Nå har vi visst ikke råd til to og en halv milliard, selv om det er under fem prosent av kostnadsoverskridelsene på det nye regjeringskvartalet. Bare overskridelsene, altså. Noen ganger finner man bare penger der de angivelig ikke finnes, som ved et mirakel. Andre ganger ikke. Det er forskjell på folk.

Pengeproblemene i Helse-Norge er massive. I Helse Nord er det krise. Overskridelser og budsjettsprekk er så vanlige at man knapt reagerer når de omtales i media. Pasienthotell, svindyr innleie av private tjenester og fandens oldemor knekker ryggen til hele organismen. Det er underskudd på fagpersonell. Systemet vakler.

Derfor klatter man heller på med nødtiltak ved Åsgård sykehus, der man reparerer og lapper over et nedslitt bygg for mange hundre millioner, mens malingen flasser av veggene og inneklimaet er under enhver kritikk.

Så her er vi. I stedet for å se fram til et nytt bygg som per definisjon kunne ordnet problemene, slår man i et bankebrett, der man slår ned problemet ett sted, før det popper opp et annet sted. Det er å ause vann oppover ei strid elv.

Og de som først og fremst lider er de aller svakeste blant oss, de systemet først og fremst er ment å ta vare på. Helsepolitikkens veier er jaggu uransakelige.