Sommeren er årets viktigste årstid. Våren og sommeren er tiden der de fleste av oss beveger oss utendørs og får mulighet til å treffe nye mennesker. Bevares, vi er sosiale ellers i året også, og nordlendinger har rykte på seg for å søke kontakt med fremmede i større grad enn de fleste folkeslag. Men la oss være ærlig: Tiden vi tilbringer innendørs, bruker vi sjelden sammen med mennesker vi aldri har møtt tidligere. Vi omgås stort sett dem vi kjenner fra før av. Vinteren bruker vi til å dyrke våre ekkokammer!
Ekkokamrene er tilsynelatende trivelige for dem som får mulighet til å delta i slike, men for samfunnet er ekkokamrene tilnærmet ren gift. Ekkokamrene skaper mistro, fremmedgjøring og ekskludering. Ekkokamrene er en effektiv motvekt til sosial bærekraft og en sunn og inkluderende samfunnsutvikling.
Det er noe grunnleggende usympatisk ved å ta til orde for å dyrke det som er særegent norsk, fordi man lett fremstår sjåvinistisk, selvgod og intolerant. Men i noen ytterst få tilfeller kan det å dyrke det norske faktisk være det motsatte – det kan være raust og inkluderende. «Det norske» koker for mange av oss ned til to enkle ord. «Dugnad» er det ene, som i mange sammenhenger er kåret til det «norskeste» ordet av alle. «Tillit» er det andre ordet, fordi dette er den mest undervurderte verdien vi har i samfunnet vårt – til og med når verdiene skal måles i penger.
I løpet av pandemien fikk vi erfare hvordan vi i Norge slapp billigere fra det hele enn mange andre samfunn, nettopp fordi tilliten til myndighetene er så utbredt i samfunnet vårt. Vi stoler på myndighetene og myndighetenes råd, og dermed ble tiltakene også effektive. Tillit er en vesentlig del av begrepet sosial bærekraft.
På et forunderlig vis henger dugnaden og tilliten sammen. Innbyggerundersøkelsen til Direktoratet for forvaltning og økonomistyring fra 2021, fortalte ikke bare at tilliten til myndighetene er høy. Den fortalte også at den sosiale tilliten – evnen vår til å stole på andre mennesker – også er stor, og at denne øker med deltakelse i frivillig arbeid.
Nettopp derfor er det så viktig at vi fortsetter å fremelske dugnaden, og at vi dyrker alle de anledningene der vi gis mulighet til å treffe mennesker utenfor våre egne ekkokammer; mennesker som vi ikke er i familie med, som ikke nødvendigvis tilhører samme generasjon som oss, som kommer fra andre steder av landet eller fra andre land, som mener andre ting enn vi selv mener, som tror på noe annet enn vi selv tror på – og så videre. Hvis vi tenker oss om, finnes det ikke så mange naturlige anledninger der vi har mulighet til å treffe slike – andre enn sånne som oss selv – men mulighetene er større på sommeren enn om vinteren, og dugnadene er blant de få konkrete anledningene.
Mye er sagt og skrevet om dugnaden. Mye av dette er morsomt, men det aller meste er feil. Ofte blir dugnaden fremstilt som en pest og en plage, og noe de fleste gjør alt hva de kan for å unngå. Sannheten er en annen: De aller fleste borettslagene i Bonord kan fortelle om god oppslutning om sine årlige dugnader i nærmiljøene. Det er fordi de fleste som bor i disse borettslagene faktisk skjønner det viktigste poenget med dugnaden, og gjerne ønsker å bidra til det som er det viktigste målet.
Det er jo bare tilsynelatende at vårdugnaden bare handler om å få ryddet vekk søppel eller å få raket plenene rene for småstein og skitt. Det aller viktigste som skjer, er at man får mulighet til å møte og snakke med naboene sine, og dermed – gjennom kjennskap – får skape trygghet i nærmiljøet sitt. Trygghet er det viktigste i alt vi mennesker søker!
For samfunnet består ikke gevinsten først og fremst i at innbyggerne på frivillig basis utfører ting kommunens ansatte ellers måtte ha utført. Samfunnets store utbytte består i at det skapes tillit – og dermed også bygges sosial bærekraft. Tillit er selve fundamentet for et velfungerende samfunn!
Vi mennesker er sosiale vesener, men hvis våre behov for sosial kontakt også skal inkludere dem som er annerledes enn oss selv, trenger vi anledningene. Og arenaene. Vi er nødt til å begynne å snakke om dette mer enn vi har gjort tidligere. Vi er nødt til å snakke om hvordan lokale myndigheter kan bidra til å skape og dyrke den tilliten samfunnet så inderlig er avhengig av.
Hvis trygghet og tillit er målet, er det vanskelig å se det annerledes enn at veien må bestå i at lokale myndighetene må dyrke nærmiljøene, bydelene og naboskapet, slik at ulike mennesker kan møtes i felles interesser.
Ekkokamrene bygger seg helt fint på egen hånd.