Livet nå for tiden. I senga på dagen, lese, være på internett. Stenge meg inne. Stenge verden ute. Hjemmekontor? Sengekontor. Sløvskapen. Kroppen kald av inaktivitet. Fryser. Under dyna. Fryser. Ute er det vinter, snart mai. Vinteren er i sin sene fase.

Dagens Næringsliv sier at nå bugner skogen av spiselige bregner. Jeg orker ikke engang gå ut i skogen for å sjekke om det er sant. Åpenbart en falsk nyhet, en svært falsk nyhet. Etter påske, kroppen marinert av overflod. Alkohol og marsipan.

Sløvende. Sløveriet er en overlevelsesmekanisme. Hva skulle jeg brukt skarphet og energi på? Jeg ville gått i ring, som en tiger i bur, fått lyst til å planlegge sommerferien. Jeg ville få lyst til å ta noen øl på byen. Derfor best å være giddalaus. Verden har krympet. Jeg holder verdens grenser på samme avstand som før ved å trekke meg lengre inn. Så jeg trekker meg inn på soverommet.

Men jeg må også ut. Vi kan fortsatt gå tur som før, men turene har forandret seg. Jeg går saktere enn før. Jeg har alltid vært en hurtiggjenger. Jeg har forsøkt å gå like sakte som saktegjengere, men det føles rart. Jeg vet ikke om min hurtiggange skyldes en defekt i meg, at jeg er utålmodig, på etterskudd i livet. Eller om det tvert imot er seingjengerne som viser sin defekt: Skal de ikke noe sted?

Nå går jeg saktere. Jeg stopper opp, blir stående og se på husene som om jeg var kommet til et utsiktspunkt i naturen. Å stoppe opp i Kirkeparken, bare bli stående og se seg rundt og la tankene komme kan oppfattes som unormal adferd. Men når ingen andre er i Kirkeparken en ettermiddag midt i uka kan jo ingen se at jeg ser dum ut.

Jeg skal ingen steder. Jeg skal bare ikke være hjemme en times tid. Sakte gange sørover. Gågata tar slutt. Det grønne lyset gikk nettopp til rødt. Første tanke er faen. Men så husker jeg, jeg skal til enden av Skippergata, så jeg kan snu og komme tilbake. Jeg skal ingenting der. Jeg skal bare være ute så jeg ikke er inne.

Det røde lyset er en gave. På disse siste mørke kveldene er jeg skyggen som ser, men ikke blir sett. Tilbake til Sørbyen. Jeg finner et sted på Sørsjeteen, stopper opp, ser på byens modernistiske skyline. De nye bygningene er høyere enn de gamle. De gamle er høyere enn før.

Det ser ut som byen er i ferd med å skli utenfor kaia, men holdes på land av en usynlig kraft, så byen presses opp i høyden. Tenker på at Tromsø vokste opp rundt to nes, Prostneset med kirka og Tollbodneset med Skansen. Sistnevnte har forandret seg lite på hundre og femti år. Mens Prostneset har blitt fremtidsbyen.

Fuglene opprettholder normalitet. De forbereder reir, gjør seg klar til egg og unger. Lyden av krykkjer i Storgata har noe perverst over seg, det merket jeg da de slo seg ned i sentrum for noen år siden. Tromsø er en liten by-oase som før eller siden vil bli knust av fjell og is, byen vil bli slukt av naturen på en eller annen måte.

Krykkjene har allerede flyttet inn, som om de ikke orker å vente på undergangen. Deres låt hører hjemme på museum eller på fuglefjell. Det er noe dommedagsaktig over skrikene deres. Litt den følelsen man ville fått den dagen ville hester løper fritt gjennom Manhattans gater. Dommedag, men for hvem?

Også for fuglene, selvsagt. De kommer til å rammes hardt av viruskrisen. Tilgangen på mat fra nattspisende utelivsgjester har forsvunnet. Det blir en mager vår for fuglene. Har ingen bekymret seg for dette?

Jeg går saktere og tenker mindre. Pandemien ødelegger tankene. Ikke mer å tenke om saken, men hva annet kan jeg tenke på? Det samme med samtalene. Ikke mer å si om saken, men hva annet kan vi snakke om?

Vi kan snakke om det som skjer på YouTube. Stadig vekk kommer det forslag om dyrevideoer, og jeg tenker fuck it. Hva har jeg å tape? Jeg kan vel se en video om kapybaraen, flodsvinet på norsk, verdens største gnager, i marsvinfamilien, som kan bli opp til 66 kilo. De kan holde pusten under vann i opptil fem minutter og de liker ikke å være alene.

Jeg visste heller ikke at man kan lære kråker å snakke. De kan bli like gode som papegøyer og undulater. Det samme gjelder sjura og ravnen. Å lære ville fugler å snakke kan være en fin balkongaktivitet for folk som vil legge morsomme videoer ut på internett. Spørsmålet er hva vil vi at kråkene skal si. Det er viktig å velge rett hvis man vil at videoen skal gå viralt.

Slik går dagene, til normaliteten er gjenopprettet. Og da mener jeg ikke at ting blir som før. Men at alt det nye endelig blir det normale. Da kommer jeg sikkert til å gå like raskt igjen og få tilbake rastløsheten.