I desember 2014 feiret byrådet en bragd det hadde tatt mer enn 12 år å få til – å overbevise den internasjonale møbelkjeden Ikea om at deres neste varehus burde ligge i Tromsø. «Dette vil styrke hele landsdelen», sa byrådsleder Øyvind Hilmarsen (H).

Butikken skulle bli den første nord for Trondheim, og ett av fem nye varehus kjeden planla å åpne i Norge de fem neste årene. Helt siden 2002 hadde politikerne i Tromsø jobbet for å få Ikea nordover. Initiativet ble startet av Herman Kristoffersen (Ap), videreført av Arild Hausberg (Ap) og sluttført av Jens Johan Hjort og Øyvind Hilmarsen (H).

Den politiske viljen på begge sider var enorm, både i Tromsø og resten av landsdelen, og dragkampen med Finnsnes, Nordkjosbotn, Bardu og Harstad, som alle ville at det skulle plasseres der, var beinhard. Selv tettstedet Fauske i Nordland var inne i den rivaliserende handelsdansen. Da «seieren» var sikret, ble champagnen behørig sprettet.

Seansen var, særlig sett med nåtidens øyne, rimelig bisarre greier. Midt i valgkampen, i august 2011, kalte daværende ordfører for Tromsø, Arild Hausberg, inn til pressekonferanse på gourmetrestauranten Emmas Drømmekjøkken, der gladmeldingen ble kunngjort som oppe og avgjort. Ved sin side sto Arbeiderpartiets nye ordførerkandidat (og dagens ordfører), Kristin Røymo, byrådslederkandidat Magnar Nilsen (Ap) og daværende statsminister Jens Stoltenberg. I et lokalvalg.

Budskapet var av det politisk berusende slaget: Nå kommer jaggu Ikea til Tromsø, i en herlig saus av svenska kjöttbullar och socialdemokraternas handlekraft. Det var bare å ta ladegrep med unbrakonøkkelen. Arbeiderpartiet hadde innkassert den prestisjetunge seieren, ni år etter at Ap-ordfører Herman Kristoffersen og hans politiske rådgiver Hilde Sjurelv poserte på det gamle rådhustaket og viftet med svenske flagg.

Men det har regjert en temmelig unison, politisk begeistring for det kommende varehuset. Å være kritisk til Ikea, til trafikale utfordringer, til følger for det allerede eksisterende næringsliv som selger møbler, har knapt eksistert. «Dette vil trekke mange nordlendinger til Tromsø, for Ikea er jo et turistmål i seg selv», utbasunerte Hilmarsen.

«Kaken for næringslivet i Tromsø blir større, og det kan bidra til enda flere nyetableringer», sa Jonas Stein (V). Entusiasmen ville ingen ende ta.

Ikea kjøpte en tomt på femti mål for 50 millioner kroner av Tromsø kommune, og varehuset skulle ligge ved handelssenteret på Langnes, rett ved flyplassen. Ideen var å få bygget ferdigstilt i 2019, hvis reguleringsplanen ble raskt godkjent.

Mandag kom altså sjokkmeldingen, eller meldingen vi alle egentlig visste at ville komme: byggingen av Ikea blir ikke noe av. Prosessen har vært seig og utmattende, og endret karakter stadig vekk, siden man feiret «seieren». «Ikea utsetter avgjørelse». «Usikkert for Ikea i Tromsø». «Ikea legger ned servicesenteret». Og nå «Ikea skrinlegger varehus i Tromsø». For én gangs skyld har det ikke stått på godkjenningen fra kommunen. Ikea har allerede sett seg nødt til å legge ned servicesenteret som var på plass, mandagens melding var dødsstøtet for hele drømmen.

Der vi hadde lullet oss inn i forestillinger om at Ikea var vaksinert mot underskudd, har det vist seg at lønnsomheten i det norske markedet har falt, slik at de må kutte 10 prosent av alle kostnadene i Norge. Nyheten kommer like overraskende som første gang jeg hørte om en McDonalds som ble nedlagt.

Selvsagt er det skuffende for Tromsø – i alle fall for forestillingene om hvilke flotte ringvirkninger en slik storetablering ville fått. At det skjer samme uke som Arild Hausberg melder sin tilbakekomst i lokalpolitikken er ikke umorsomt.

Spørsmålet blir selvsagt om kommunen nå vil kjøpe tilbake området fra møbelgiganten, og om de i det hele tatt har råd? Det antydes imidlertid at så kommer til å skje, og at pengene ikke blir noe problem.

Ikeas fallerte planer er faktisk en velsignelse for kommuneøkonomien, ifølge Oddbjørn Berg i Tiger Eiendomskompetanse. I mandagens Nordlys fremholdt han at tomta i utgangspunktet ble nærmest gitt bort, og at verdien nå er det dobbelte. Og ettersom det er gjenkjøpsklausul, sitter med andre ord Tromsø kommune på et gullkort.

Ikeas omsetningsfall kan forklares på mange måter. Det er selvsagt grunner til at noen ikke er så glade i IKEA. Når man blir tvunget til selv å hente ting på lageret, være flyttearbeider og snekker for noen ørsmå besparelser, er det naturlig at en del grynter misfornøyd. Likevel har ikke denne misnøyen vært det utslagsgivende.

Da er det snarere at andre kjeder nå kan tilby tilsvarende, og at folk har blitt mer vant til å bestille det de trenger på nettet, til lavere kostnad. Trenden er global, og noe selv en gigant som Ikea har fått kjenne på kroppen og blitt nødt til å ta innover seg.

I tillegg hevder fagsjef for varehandel ved Handelshøyskolen BI, Odd Gisholt, at nordmenn har gått lei Ikea-møbler. Han sier til E24 at det er blitt tøffere også som følge av at møbelkonkurrentene virkelig har tatt seg sammen.

Lei Ikea – hvem ville trodd at noe slikt kunne skje? I 2003 så møbelgiganten seg nødt til å sette opp egne fly til Trondheim fra Tromsø, Bodø og Harstad, etter at 6.000 nordlendinger hadde deltatt i en underskriftsaksjon for en Ikea-etablering i nord.

Nå trekker de seg ut av en etablering man for åtte år siden feiret som en ferdig, innkassert, politisk seier. For dem som hater flatpakker, utydelige bruksanvisninger og stadige oppussinger, feires skrinleggingen likevel dempet bak lukkede dører. Men det sier man ikke høyt. Ikke riktig ennå. I inngangen til høstens valg kan vi heller få en konstruktiv diskusjon om hva denne tomta, eller eventuelle inntekter ved et videresalg av den, skal brukes til.