Det ble bare to partier i den nye mindretallsregjeringen vår. SV betakket seg eller ble skviset ut av herr Slagsvold Vedum som sikkert ville ha betydelig svakere forpliktelser overfor fremtidens klimaløsninger enn det som det venstresosialistiske partiet til Lysbakken kunne akseptere.

foto
SPALTIST: Herman Kristoffersen Foto: Ronald Johansne

Dessuten vet ledelsen i sosialistpartiet at er det noen man er avhengige av når statsbudsjetter skal vedtas, så er det nettopp SV som har alle de representantene som skal til for å skape et flertall i nasjonalforsamlingen. Alternativet er det knallharde og moralistiske MDG eller det utflytende venstrepartiet Rødt med begrensede regneferdigheter.

SV har ved dette grepet sikret seg losjeplass for fremtidens forhandlinger på høyt nivå. Innflytelsen blir sikkert større på denne måten enn ved noen svake ministerposter i glemmesonen som lett blir nedstemt i regjeringen.

Er det noen som blir litt urolige av at Jonas Gahr Støre skal samarbeide med Senterpartiet, og bare det, i regjering? Det kan det være gode grunner til. Senterpartiet er nemlig ikke et hvilket som helst parti. Det er bøndenes parti fra gammelt av. Partiet er siste skanse til å sikre bøndene en plass i norsk historie. Da de troppet opp på Eidsvoll i 1814, fikk de lagt grunnlaget for et eget land også. Dette var før den industrielle revolusjonen preget Europa. 30–40 år for tidlig, og ljåene var nok slipte for anledningen.

Nå har Jonas Gahr Støre lagt de fleste kortene han har i kurven til Trygve Slagsvold Vedum. Det er Senterpartiet som i dag skal sikre hans rolle som statsminister. De to har ikke gjort annet i hele valgkampen enn å fortelle at de skal styre den norske skuta sammen, men på hvilket program skal dette foregå?

De av oss som er positive til Europa og EU-medlemskap vet at en debatt om Norges tilknytning til Europa er noe vi kan se langt etter i mange år. EU-medlemskap er uaktuelt med Senterpartiet i regjeringen. Jonas skal faktisk være glad for at han får lov til å være EØS-medlem i fire år. Det er heller ikke noe som tyder på at klimapolitikken blir noe Senterpartiet omfavner. Jeg snakker da om billigere bensin på bygdene enn i byene og visse restriksjoner på elbiler.

Mange stusset nok over hvordan Senterpartiet fikk så mange stemmer. De sopte til seg alt som fantes av misnøye med det regjeringen foretok seg i sentrum-periferi-aksen. Distriktene var Norge og alt som ikke gikk deres vei, ble det nye stemmer av til Senterpartiet.

Hvordan skal alt dette gjøres om på? Svaret på det er at det kan det ikke, fordi det er for mye av det, og Senterpartiet kan ikke levere på løftene sine i det hele tatt. Men hvem er det som får skylden for løftene deres som det ikke blir noe av?

Riktig gjettet. Arbeiderpartiet som er største parti i regjeringen vil da bli en real festbrems. De vil ha flertall i alle avstemninger i regjeringen og kan i praksis avgjøre alt av politikk, men hvor lenge vil Senterpartiet finne seg i det? Ikke tvil om at det er Arbeiderpartiet som vil få skylden for at Senterpartiet ikke leverer på løftene sine, og det kan bli stygt for det sosialdemokratiske partiet som innlot seg med denne gjengen. Partiet kan slik havne i en nedadgående spiral hvor tyvetallet på meningsmålingene bare farer forbi på vei ned i dypet.

En må huske at Senterpartiet egentlig er et borgerlig parti som har slitt seg løs fra de blå og reagert negativt på distriktsfiendtligheten til urbanistene i den regjeringen vi fjerner nå. Politireformen stengte noen lensmannskontorer og distriktsorganiseringen av kommuner og fylkeskommuner var en gedigen fiasko. Forsvarspolitikken ble gjort til distriktspolitikk og alle på landet får nå sine flybaser om de vil ha det.

Sykehus med fødestuer kommer til mange og jernbanen skal nordover på en eller annen måte. Det var ikke nei til noe å høre fra politikerne deres i valgkampen. Alle skulle få noe, og det eneste man krevde av folket var valgseddelen i urna.

Jonas er en meget dyktig forhandler. Det vet vi. Han ordna opp med smutthullet i nord overfor russerne. Mange år i usikkerhet ble reparert av denne kløktige mannen. Russerne ble enige med ham og det ekle hullet der oppe i nord hvor fiskere fra hele verden forsynte seg av ressursene våre, forsvant ved denne avtalen.

Nå er det Senterpartiet som skal få merke denne forhandlingskraften. Trygve Slagsvold Vedum og Marit Arnstad skal da i teorien bli forelagt et forslag de ikke kan si nei til. Kommer det til å skje?

Det er slikt som dette vi ikke kan vite utgangen på, men vi vet at bønder er utrolig seige og at de aldri gir seg. De har levd med rovdyrplager og manglende økonomisk støtte for årsverkene sine i titalls år. Kulturlandskapet trues fortsatt av urbanisering. Det er slikt som dette jordens folk aldri glemmer. Slike saker er det Jonas Gahr Støre som statsminister skal løse for dem. Spørsmålet som da må reises er: Er det han som har fanget bøndene og revet høyrepolitikken ut av dem, eller er det stikk motsatt? Er det kanskje heller Arbeidernes Bondeparti vi ser kimen til?