På lørdag tok «Ukeslutt» i P2 turen til Tromsø, til det de beskrev som et enormt «turist-trykk». Programlederen kunne fortelle om turister som står en time i kø for å få seg en pølse på Raketten, og om en som nylig observerte et turistpar som klatret over på en veranda til naboen for å ta bilde inn i stua hans. Og at turistskatt for alvor er på agendaen her i Tromsø.
Det som forundrer meg, er at vi nærmest virker overrasket over at det er så mange turister i Tromsø akkurat nå. Det er mange forskjellige grunner til at det er mange her nå, men en årsak er at dette tross alt er et resultat av en vellykket reiselivspolitikk. Det er et resultat av at det har blitt tatt en rekke valg, både lokalt og nasjonalt, for å rigge byen vår for reiselivsvekst. Og vekst har det blitt.
Turisme er ikke noe som plutselig kommer. Særlig siden 2016 har det vært en målrettet rigging for det asiatiske markedet der hensikten er å bygge oppunder vintersesongen, for det er ikke det kortreiste markedet som er interessert i å reise nordpå om vinteren.
Riggingen har skjedd gjennom intens og målretta markedsføring, men det har også skjedd gjennom å tilrettelegge for en infrastruktur som kan ta imot mange besøkende. I 2017 skriver en journalist her i iTromsø at i 2012 var det 5.000 asiatiske turister i Tromsø i løpet av ett år. I 2017 ble det åpnet opp for direkteruter mellom Tromsø og Stockholm, København og Frankfurt, noe som førte til at 5.000 ble 30.000 asiatiske turister.
Før jul ble Langnes på ny utvidet, og nå kan Tromsø tilby tjue direkteavganger til og fra utlandet, og en slik rigging gjenspeiler seg selvsagt i flere turister. I en pressemelding sier Avinor at Tromsø lufthavn i januar opplevde en passasjervekst på utenlandsrutene på 126 prosent målt mot fjoråret.
Det er ingen tvil om at reiselivet har vokst i byen vår. Globalt er turisme en av verdens raskest voksende næringer, og flere mener vi bare har sett starten. For det er fremdeles klare ambisjoner om fortsatt reiselivsvekst. Hurdalsplattformen sin Eksportreform, Hele Norge eksporterer, har et mål om å øke eksporten utenom olje og gass med 50 prosent innen 2030 – og her blir reiselivet en sentral satsing videre. Menon Economics spår at antallet utenlandske turister vil mer enn doble seg innen 2030.
Når jeg tenker på reiselivsutviklinga, uroer jeg meg. Noe som tar meg til et annet poeng. Når vi deltar i det offentlige ordskiftet i avisene, må vi vise hvilken posisjon vi snakker fra. Er du fagperson, forsker eller er du privatperson hvor «kronikk gir uttrykk for skribentens holdninger». Jeg er ikke utelukkende forsker åtte til fire, eller en innbygger som gleder meg over mangfoldet av tilbudene byen har etter halv fem. Jeg er begge deler samtidig. Hele tiden. Jeg uroer meg både fordi jeg kjenner reiselivsveksten på kroppen, og på grunn av kunnskapen jeg har tilegnet meg om reiselivsutviklinga i forskninga mi.
Som innbygger i verdens hotteste destinasjon for øyeblikket, kjenner jeg reiselivet på kroppen når jeg går tur med huskyene mine (de er på samtlige utenlandske Instagramkontoer nå), når jeg ikke lenger får bruke månedskortet mitt på Pust (med mindre jeg booker minst en uke i forkant), og når jeg blir bevisst på det nydelige lyset som omkranser Tromsdalstinden fordi turister står og fotograferer den fra Gyllenborgbrua.
Samtidig er jeg fagpersonen som forsker på reiselivsutvikling, og forrige uke fikk jeg gleden av å presentere forskningen min for engasjerte arealplanleggere, samfunnsplanleggere, næringsseksjonen, landskapsarkitekter og Visit Tromsø på Rådhuset. Da jeg forlot Rådhuset, gikk jeg med en følelse av at vi og byen vår er heldige som har så mange ressurssterke mennesker med så stor omsorg for den til å forvalte byen vår. Samtidig dro jeg med en følelse av at vi er mange som uroer oss for reiselivsutviklinga og hva den kan gjøre med byen.
Ordføreren vår sier i «Ukeslutt» at kapasiteten er sprengt. Så hva blir strategien fremover? Flere sengeplasser? Flere flyruter? Blir svaret å vokse seg ut av denne utfordringen?
I «Ukeslutt» understreker Devold, direktør i NHO Reiseliv, hvor viktig det er å utvikle helårsturisme – og det er kjempeviktig for å skape helårige arbeidsplasser. Helårsturisme er blitt en dominerende strategi i norsk reiseliv, og blir i veldig mange tilfeller løftet fram som en løsning på veldig mange av de komplekse utfordringene i reiselivet: den skal både skape nye arbeidsplasser, skape livskraftige distrikter, øke lønnsomheten, og sist, men ikke minst, redusere presset på lokalbefolkningen og naturmangfoldet fordi turistene skal distribueres «jevnt utover hele året». Men da er spørsmålet mitt, hvor mange turister er det som skal være her jevnt hele året? Skal det være like mange som det er i Tromsø i dag gjennom hele året? Og hvis ikke, hvordan skal vi styre det? Dessuten kobles ofte argumentene om helårsturisme og storflyplass inn i hverandre, det ser vi både i reiselivsstrategier og i argumentene til flere lokale politikere. Et eksempel er at en storflyplass i Lofoten pekes på som en forutsetning for å utvikle helårsturisme. Større flyplass betyr flere avganger, og erfaring viser at det også betyr flere reisende. Helårsturisme er en viktig strategi, men det finnes ingen quick fix – løsninger på dagens reiselivsutfordringer som griper inn i klima, miljø og lokale behov.
I løpet av forskninga mi har jeg møtt mange som uroer seg for reiselivsutviklinga. Dette er folk fra destinasjonsselskaper, politikere, planleggere og dyktige folk fra reiselivsnæringa selv som uroer seg for hvor reiselivsutviklinga er på vei.
Forskninga mi viser at det er en gjennomgående etterspørsel etter det jeg vil beskrive som en styrket reiselivspolitikk. Lokale aktører etterspør overordna reguleringer og en helhetlig styring. Men her er også ett av mange dilemmaer i reiselivet. For mens kommuner og det lokale reiselivet etterspør mer overordna styring, kontroll og regulering, peker regjeringen på at det først og fremst er kommunene selv som har nøkkelen til en god reiselivs- og stedsutvikling.
Tromsø er en kommune som er rik på kompetanse, men det er store variasjoner i kommunene i Troms, for ikke å si i resten av Norge. Mange har ikke ressurser nok til å håndtere en av verdens raskest voksende næringer som skjer midt i hjemstedene deres. Dessuten står kommuner ofte i store dilemmaer. Det er ikke alltid så lett å si nei til en utbygger som foreslår en gondol eller et nytt hotell i en tid med store sentraliseringsprosesser og hard konkurranse om arbeidsplasser og nye innbyggere.
Det er mye kommunene kan gjøre, og det er viktig at vi fortsetter å utforske mulighetsrommene lokalt til å bruke reiselivet som et godt stedsutviklingsverktøy. Samtidig er det viktig å erkjenne at det er mye med reiselivet kommunene våre ikke kan gjøre noe med, som for eksempel å avgjøre hvor mange flyavganger det skal åpnes opp for på flyplassen.